Jeg bærer livet mitt med en større tyngde enn før.
Livet krever at jeg lukker opp skremmende nye dører, at jeg våger og at jeg tør.
Sikkerhetsnettet er borte, mitt livs tryggeste havn.
Nå må jeg selv finne kraften til å redde meg selv fra sorgens iskalde vann. Sakte, sakte, sakte kommer jeg mer og mer opp og lar solen få varme min sjel og min kropp.
Men mye i livet føles fremdeles hult. Tårene og smerten er der fremdeles men holdes mer skjult.
Livet kjennes.
Redselen for alt som er nytt gjemmes.
Ingen vet hvor mye mot som må til for at frykten temmes.
Frykten for å feile og falle.
Jeg er redd for å være for mye og at et vennskaps dager skal være talte.
Man skulle kanskje tro at jeg var sterkere?
At tillit var lett for meg å gi?
Du aner virkelig ikke hvor stor og vanskelig den er, samtidig som jeg vet at tillit er det eneste som kan sette meg litt mere fri.
Kommentarer
Legg inn en kommentar