Hvor ofte hører man ikke folk si : " Jeg skal reise, hit og dit og jeg gleder meg masse". Hver sommer er lik, folk begynner gjerne i Mai og brette ut ferieplanene små som store. Familie og venner har fått feriegleder som perler på en snor. Lever du et liv med assistanse, er det timer og søken etter den rette assistenten som avgjør hvor stor livsutfoldelse du får.
Min nærmeste venninne og jeg har snakket lenge om å gjøre noe sammen. Det er flere år siden hun nevnte det for første gang, at hun kunne jo bistå meg hun. Ikke noe problem. Jeg har alltid blitt rørt av viljen hennes, men våre ulike liv og livets mange omstendigheter har ikke gjort det mulig før nå. Når sant skal sies er det nok også meg personlig som har holdt igjen. Sannheten er at jeg grudde meg sikkerlig i to uker, i redsel for å være til bry. Ett døgn er nok ingenting for de aller fleste men for meg var det en ny begynnelse. Ikke leir eller familietur men en svært så etterlengtet venninnetur. Nå kan jeg med hånden si at alt jeg bekymret meg for på forhånd gikk over all forventing. Jeg håper bare jeg en dag kan se det på den nyinnkjøpte gule kjolen som henger i skapet uten å kjenne et stikk i hjerte. Kjolen ble kjøpt og sydd først og fremst for denne anledningen også i all stresset ble den glemt. Venninnen min er rene dronningen i forhold til meg hva stil og klær angår, derfor ble det noen fortvilte tårer i bilen før vi møtes.
Det er også derfor det ikke ble tatt mange bilder, noe jeg hadde gledet meg til. Men kjole eller ikke kjole det er samværet som tross alt var viktigst. Vi storkoste oss virkelig. Middag, et raust gavedryss, latter og skravling i flere gode timer før vi satte oss inn i teatret for å oppleve musikalen Chess der blant andre min gode venninne Elisabeth, hadde en av rollene.
I mitt privatliv har jeg også lite forventing til familie og venner om å få delta på store ting. Turer eller fornøyelser. Jeg er voksen jeg kan ikke lenger forvente noe. Jeg må ha kraft og styrke til å forme og bære livet mitt selv, noe som ikke alltid føles like enkelt som det høres ut som.
Jeg og mange med meg kjenner tyngden og sårbarheten i livet, sterkere enn før. Den smaken av frihet jeg kjente sammen med venninnen min her om dagen er noe jeg aldri vil ta for gitt.
En venn som Febe har aldri vært en selvfølge i livet mitt, en venn som er så opptatt av å glede meg at hun bestiller hotellrom før jeg får sukk for meg. En venn som drømmer stort både med og for meg. En venn som er opptatt av å vise meg at livet skal og kan leves. Sterk, stødig og trygt holder hun hånden min mot nye store og små mål.
Vennen som så brennende engasjert i at uføre skal få en sjanse til å jobbe at hun diskuterer det heftig og har også gitt flere med nedsatt funksjonsevne sjansen til og få en jobb som leder i en stor og kjent bedrift.
Det også handler om frihet for mange av oss, og finne noe som vi er gode på, noe som gir mening, noe å bidra i samfunnet med.
Men det beste med turen var å bare få være sammen med min aller, aller beste venn. Le av de samme tingene og slenge seg opp i senga og skravle i timevis, da vi våknet morgen etter, gikk skravla igjen, konstant i 5 timer til vi skulle dra. Det er rom for alt, latter, grining, gode samtaler og vonde samtaler. De aller vondeste faktisk, da er heldigvis heller ikke trøsten og klemmene langt unna. Jeg skriver alt dette for at du virkelig forstå hvilken frihet det ligger i og bare få være sammen med venninnen sin, på hotell tur.
Jeg skriver dette fordi det er et mareritt hver eneste sommer å nikke og smile å lytte til hva alle andre skal og har fysisk mulighet til. Febe og jeg har åpnet nye dører sammen nå. Jeg har fått en smak av en frihet jeg skylder meg selv og både tro og jakte mer på.
Dette innlegget er til deg Kristina 💓og alle andre som lengter etter en sterkere smak av frihet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar