Dette blir nok et av de aller vanskeligste blogg innlegg jeg noensinne har skrevet, men jeg har visst inni meg lenge at det er viktig å skrive. Hvis noen kjenner seg igjen og finner trøst og styrke i det jeg skriver er det verdt det. Det tok meg 15 måneder å orke det. I 15 måneder har jeg sakte men sikkert vendt meg til en ny hverdag og tilværelse uten hun som sto meg aller nærmest i livet. Jeg har aldri opplevd noe mer ensomt, krevende og mer privat i hele mitt liv. Sorg kan deles, men hver og en av oss må kjempe seg igjennom den på sin måte. En familie har ulike sorgreaksjoner. Det har både vært smertefullt og lærerik å oppleve. Lære vil jeg nesten si.
Jeg glemmer aldri telefonen fra Lindrende hvor de sa Mamma ble dårligere og dårligere for hver time. Det var kveld og Pappa og jeg satt på kjøkkenet hjemme i barndomshjemmet mitt og jeg var faktisk opptatt av å bestille Rituals julekalender i god tid som en overraskelse til bestevenninnene mine. Hjertet hamret hardt i brøstet, pappa tok meg inntil seg og holdt forsiktig rundt meg, ord trenges ikke vi begge visste hva som nå var i ferd med å skje.
Natten går og hele neste dag har jeg et intenst smerte spasme helvete i kroppen jeg aldri før eller siden har opplevd maken til. Følelsesmessig føles det som noe er i ferd med å gå i stykker inni meg. Jeg klarer ikke tisse, spise og føler en berg og dal bane av følelser som ikke kan beskrives. Jeg som så til de grader har vært Mamma jente, ønsker bare sterkere og sterkere utover dagen, at min elskede mamma skal få slippe. Ikke mer smerte, kamper og krav fra livet. 7 års kamp mot kreften holdt i massevis. Operasjoner, cellegift, stråling, infeksjoner og flere tilbakefall. Jeg vet mamma kjempet til siste slutt for å være lengst mulig hos oss. Jeg vet vi kunne mistet henne lenge før, om hun ikke hadde orket eller overlevd både heftige operasjoner og nådeløse tilbakefall.
Det ringer i mobilen. Det er Kristina. En av mine nærmeste venninner. Hun forstår med en gang hun hører stemmen min at ting har forverret seg betraktelig. "Mamma kjemper for å få dø" hikster jeg. Godeste Kristina som dessverre har mistet foreldrene sine, er rolig, trøstende og trygg. Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg orket å ta telefon akkurat den dagen. Det hun sa ga så uendelig trøst og styrke. " Jeg vet du kommer til å klare deg så fint Silje. Det verste er nå, når moren din reiser og får fred fra alle smerter, vil du fylles med en stor ro. Styrke. Du vet ikke bare ikke selv ennå. Du har kraften i deg Silje. Kraften Thorild selv har plantet i deg." Jeg er roligere når vi har lagt på. Det blir omsider ettermiddag før det ringer igjen i mobilen.
Det er eldste nevøen Jørgen som ringer : " Tante, jeg er på vei ned til deg nå. Jeg vil gjerne være litt sammen med deg" Jeg er svært knyttet til alle mine tantebarn så det hadde varmet like hjertelig uansett hvem av dem som hadde ringt og kommet for å være sammen med meg men Jørgen kommer nok aldri til å forstå hvor mye styrke, kraft og trøst hans stille tilstedeværelse var og ble for meg akkurat den dagen.
Vi bestilte Sushi og han ga meg et litt annet og godt fokus på mitt livs vanskeligste dag, i ettertid er jeg overbevisst om at Mamma hadde ønsket det sånn. Jørgen har så vidt satt seg i bilen og kjørt på vei hjem, før min kjære Pappa kommer inn døren. "Nå er det over" sier han. Jeg hyler og griner. Ikke hysterisk men et sorg hyl og skrik som kom fra det innerste av hjertet og sjelen min. Storesøskene mine som har kommet hakk i hel bak sin far, klemmer og ringer seg rundt meg. Alle knuger meg inntil seg. "Hun er så fin Silje. Så fredfull. Du kan få bli med og se henne nå." Sier storesøsteren min. "Ta meg til henne med en gang" var mitt spontane svar. Gråten stilnet og jeg trillet inn på soverommet hvor søsteren min hjalp meg med å skifte til pene og sorte klær.
Jeg kommer aldri til å glemme stemningen det ga å gå inn på Lindrende og bli møtt velkommen av en sykepleier som sa : "Kondolerer så mye Silje." Jeg skvatt og sa rett ut til henne at det føles så rart at hun sa det. Jeg skal jo bare besøke Mamma liksom.
Det var mørkt i Mammas rom, et enslig lys blafret på nattbordet ved siden av mine røde roser. Heidi hadde helt rett. Mamma var inderlig fredfull og vakker. Mitt sorg hyl var som lagt igjen hjemme. Jeg følte en ubeskrivelig lettelse ved å se henne, så fredfull og så fin. Det ga meg en god ro. Jeg fikk også en god stund alene med Mammaen min. Hun var varm som om hun sov og var levende. Hun er for alltid vår. For alltid min. Jeg strøk på henne lenge. Visket flere gode ord og sa flere ganger hvor inderlig høyt jeg elsket henne. Lite ante jeg at Pappa flere ganger hadde tittet inn i rommet hennes og sett på meg i smug, bekymret for at jeg holdt på å knekke helt sammen der inne.
Man vet så lite man aner så lite om hvor krevende sorg faktisk er, der man sitter med den så fersk som en blodoverføring. Jeg er nesten glad jeg ikke ante hva det neste året kom til å by på av sorg, følelser og endringer. Men jeg er glad for å kunne si at Kristina hadde helt rett, selv om hjertet ble sønderknust, følte jeg en indre ro og kraft fra første stund nettopp fordi nå har ikke Mamma vondt mer.
Pappa spør om jeg vil han skal sove hos meg, jeg ser han er veldig sliten og sier han kan dra hjem til seg selv. Vi er mye sammen den første tiden, hele familien er det. Tantebarn tar seg fri fra jobb og studier den første dagen etter dødsfallet og det føles godt for oss alle og være sammen.
Støtten fra mitt lille vakre nettverk betydde også enormt mye fra første stund.
Det første jeg gjør etter og ha tatt farvel med Mamma på Lindrende er å ringe Febe. I løpet av vårt 18 år gamle vennskap har jeg aldri ringt henne kvart på tolv på en søndag, men hun tar telefonen på første ring.
De første dagene etter dødsfallet er rare. Jeg gråter ikke, men har intense fysiske smerter i kroppen. Det var så mye å tenke på, møte med begravelsesbyrået og presten. Jeg er veldig glad og stolt over hvor flott og varm bisettelsen ble.
 |
| I 36 år, 11 måneder og 2 dager våknet jeg og la jeg meg til Mammas "Love you". Blir du drittlei av at jeg sier det? Spurte hun en dag. Tenk, hvor mye jeg kommer til å savne det, sa jeg med tårer i øynene. Gudene skal vite jeg fikk smertelig rett i det. |
9 november 2021 er som brent inn i min sjel og mitt hjerte. Det er en opplevelse så sterk at jeg følte jeg betraktet det hele utenifra på en måte. Du føler deg ikke helt tilstede i din egen kropp. Sanseinntrykka og følelsene er så sterke at kroppen beskytter deg på en måte. Bisettelsen ble etter Mammas eget ønske holdt i stilhet, men vi ønsket likevel å være rause. Vi husket på alle Mamma har betydd mye for og omvendt.
Det gir en uendelig stor og overveldende følelse å kjøre inn i kapellet og se kisten. Det knyter seg i magen av alle slags følelser, det er som de vil brenne i stykker hjertet mitt. Det er så endelig. Dette er vårt aller siste farvel. Bårehilsen fra Pappa, barn og svigerbarn er de samme ordene som Mamma har sagt til oss hele livet. I love you. Mormor var skotsk og Mamma vokste opp i et hjem der det ble snakket mye engelsk, så love you, var og ble Mammas utrykk. Presten holdt en varm og god tale og Febe sang en nydelig versjon av Nærmere deg min Gud for Mammaen min.
Vi spilte også sangen, jeg sa til Mamma i årevis at jeg ville spille for henne i begravelsen hennes. Allways there med Jan Werner. Mammas sang. Ingen sang beskriver det Mamma har vært og betydd i livet mitt bedre enn nettopp den sangen. Det føles så sterkt. En film av minner spilles av på netthinnen min. Jeg gråt sårt, Febe grep hånden min. Hun begynte å synge for å roe meg, og det endte med at vi begge sang på sangen vi begge kjenner så vel. Jeg har i ettertid tenkt at jeg håper Mamma og Werner så og hørte oss.
Etter begravelsen får jeg som mange andre erfare at det som sies om sorg er sant. Det er når hverdagen kommer og ting har fått tid til å roe seg litt at din egen smerte og sorg kommer mer til overflaten. Du får tid til å reflektere over de ti tusen ting du gjorde sammen med den du har mistet, ikke minst hva vedkommende gjorde for deg. Noe av det første jeg begynte å savne var de daglige telefonene fra Mamma. Det gjør jeg daglig fortsatt. De første ukene orket jeg lite sanseinntrykk av gangen. Tv, serier og filmer ble ofte for mye og ta inn. Besøk også. De aller første ukene måtte jeg til og legge meg og hvile i løpet av en vakt med assistent.
Sorg tar tid. Det tar tid og begripe og ta omfanget av tapet innover deg. Spesielt hvis vedkommende var blant dine aller nærmeste. En stor del av din hverdag og ditt liv som Mamma var for meg.
Jeg forsøkte og være sterk fra første stund, men den indre ensomheten som føltes bare større og større ettersom månedene gikk, den har vært veldig, veldig vanskelig. Helt ærlig kan den føles litt slik ennå. Savnet etter de gode samtalene våre og hennes nærvær og engasjement har det tatt tid å jobbe seg igjennom. Sannheten er at selv om sorgen har roet seg, og det er lettere å leve altså akseptere at jeg må leve videre uten henne, føles savnet annerledes og på mange måter sterkere nå enn i begynnelsen. Sorg og savn er en lære, og det føles ulikt og unikt for hvert menneske man mister. Jeg tror aldri man kan bli utlært.
 |
| Bildet er tatt 7 november 2014. Dagen etter vi fikk vite Mamma hadde uhelbredelig kreft. Inger var også med denne kvelden og vi spiste middag sammen før konserten. |
Læren om sorg viste meg tidlig at selv om nettverket ditt sitrer av varme trøst og støtte ser du fort både hvem som stiller opp og viktigst av alt hvem du selv orker å slippe inn på deg. De som er raske med og trå til er ofte de som selv har kjent store tap på kroppen. Elisabeth ringte mye den aller første tiden. Det føltes så godt å snakke med henne, hun er så trygg, så uredd vanskelige temaer. Hun snakket med både Pappa og meg på telefon. Hun har vært der hele veien, Elisabeth ble den første vennen som tok meg i armene sine dagen etter vi fikk vite at Mamma hadde fått uhelbredelig kreft i november 2014. Hun utnevnte seg selv til en ekstra Mamma fra og med den dagen, og gudene skal vite at hun har vært der for meg. " Du må gi deg selv tid nå jenta mi. Et år minst. Velg det nære og nærme en god stund fremover."
Jeg har forsøkt og følge rådet hennes så godt det har vært mulig. Jeg slapp venninner inn døra her bare fire dager etter dødsfallet. Mitt ønske om å være sosial har vært der fra dag en, aldri i livet om jeg skulle mure meg inne og bade i selvmedlidenhet.
Når det er sagt har forsøk på å være sosial hatt varierende hell. Jeg husker spesielt en gang i sommer, da jeg dro ut i Tønsberg med to av bestevenninnene mine. Humøret kunne vært bedre, og jeg strevde med å holde maska. Det hjalp ikke gå ut slik jeg håpet. Det var som jeg bar en tung stein inni meg og satt utenfor samtalen jentene hadde. Dette har ikke skjedd ofte, men av og til. Mitt råd til andre er å alltid forsøke, men heller ikke bli skuffa hvis det viste seg og være eller bli vanskeligere og more seg enn du først trodde. Du forsøkte, det skal du være stolt over.
Lykkeligst var jeg da jeg utpå sommeren og høsten orket å ta i mot overnatting besøk av tantebarna.
Mine nærmeste venner har vært rause, gode og tålmodige hele veien. De har skapt en normalitet med sitt nærvær. Hyggelige lunsjer og middager gjerne etterfulgt av sløve ettermiddager og kvelder med skravling, serier eller film. Bibbi var også et fantastisk anker, sommeren 2021. Så nær. Jeg får tårer i øyene av å tenke på alle de fine stundene vi delte den kruttsterke sommeren.
Det ligger en stor sannhet i ordtaket lik erfaring felles trøst. Spesielt Kristina har hele tiden forstått dybden av sorgprosessen på en dypere måte enn de aller fleste. Det har hele tiden gitt meg en ekstra god følelse av føle meg mindre alene.
Dyp sorg kan også sprekke opp andre gamle personlige sorger. Ensomhets følelsen er det som har herjet i meg mest etter Mamma døde. Sorgen over å være enslig har også kommet tilbake og krevd noen runder til. Mennesker trenger mennesker og tyngden det av og til krever å bære livet sitt alene, er av til en kraftanstrengelse uten like. Betydningen av hva det vil si og leve alene kom mer fram da Mamma døde og pappa fikk seg kjæreste et halvt år senere. Det var tøft. Sårere enn jeg noensinne har satt ord på. Jeg følte det gjorde meg mye mer alene i sorgen. Alt går seg til. Jeg har hele tiden har vært glad på Pappas vegne og positivt innstilt med en god dialog og nå et godt vennskap med Pappas kjæreste. Personlig ga det meg en ny privat refleksjons runde rundt det såre faktum at jeg ikke har en livsledsager. I bunn og grunn handler det ikke om å ikke ha en livsledsager heller men det faktum at jeg generelt ikke lenger har et menneske som står meg ekstra nær.
 |
| Febe feide inn døra her som en smertestillende fønvind. |
Det er ingen hemmelighet at ekstra god tid sammen med henne gjorde mitt første år uten Mamma litt lettere.
Jeg har likevel visst det inni meg lenge, for at veien videre i livet skal føles lettere må jeg våge å stole på andre. Slippe dem mer til, la dem også være der for meg. Det kan føles skummelt og sårbart men det har virkelig gått opp for meg hvor viktig det er å forsøke. Febe feide inn døra her som en smertestillende fønvind. Ingen holdt et fastere grep om hånden min de årene Mamma var syk enn Febe. Jeg husker spesielt vår første samtale etter Mamma fikk kreft. "Jeg skal være her hele veien vennen, og jeg lover deg, du vil ha mennesker å lene deg til den dagen du mister henne." Dagen etter våkner jeg opp til følgende melding som siden ble vårt uttrykk: "Jeg slipper deg aldri".
Nå satt hun i sofaen min og foreslo den ene koselige tingen etter den andre. Hun bringer med seg glede hver eneste gang vi finner på noe hyggelig sammen. Det var som om hun brakte med seg et nytt ferskt håp til meg den vanskelige, såre våren i fjor.
Håp er det viktigste er det viktigste vi mennesker kan gi hverandre. Håp om at livet videre kanskje blir bedre enn vi våger å håpe på. 💖
Ida, Jørgen, Victoria, Amalie og Magnus.
Dere er mine lys i både glede og sorg.
💖💖💖💖💖Jeg elsker dere SÅ høyt!
Febe, Kristina, Bibbi, Elisabeth, og Trine.
Deres støtte, nærvær og vennskap betyr ALT for meg.💕
Kommentarer
Legg inn en kommentar