17 September var det nøyaktig et år siden jeg fikk innvilget personlig assistent. Det har uten tvil vært et givende men også meget krevende år. En personlig assistent skal på mange måter være mine armer og ben. Hun gjør alt jeg selv ville gjort om jeg var funksjonsfrisk. Lager mat, vasker leiligheten min, kjører bilen min så jeg kommer hit og dit det kan være på møter, fritidsaktiviteter og reiser.
Jeg har i årevis nemlig hatt en drøm om å reise til London En drøm jeg alltid så for meg ville la seg gjennomføre bare BPA kom på plass.
Det skulle vise seg og ikke bli så lett. Kommunen har med loven i hånd knust en av mine største drømmer. De har bestemt at vi med kommunal brukerstyrt assistent i Larvik nektes og dra på utenlandsreiser.
Den eneste muligheten BPA-brukerne i Larvik har til å reise ut av landet, er å be assistentene fri og betale privat. Det vil si reise, opphold, forsikring og assistentens lønn.
Sinnet kokte i sjelen min da vi fikk det brevet i Mai. Kommunen kjører nok en gang over livskvaliteten min og knuser den som en bulldoser. Jeg nekter og gi meg uten kamp og gikk til media. Trykk HER for å lese hva Norges Handikapforbund skrev.
Jeg fikk støtte fra fjern og nær og det kom så langt at Helseminister Bent Høie har hørt om saken. Høie har gitt klare retningslinjer men hver kommune tolker det på sin måte. Politikerne her støtter oss i det øyeblikket men tar seg heller ikke bryet med og løfte det opp på et høyere politisk nivå. Men det er dessverre en lang og tungrodd prosess. Rådet for funksjonshemmede i Larvik har tatt opp for å lese artikkel trykk HER men enn så lenge ser det ut til å drøye ut. Vi sitter på lange møter med sosialkomiteen og andre men må forsatt jobbe og kjempe. Det handler om våre liv. Vår livskvalitet. Våre drømmer. Det er nedverdigende at de legger slike bestemmelser på funksjonshemmede, som om vi er mindre verdt. Det er som om de gir meg en prislapp med et maksbeløp på, og at livet mitt ikke er verdt mer enn det.
Det er farlig og bli bitter og tro meg jeg unner alle mine venner de fineste ferier i verden. Men av og til stikker det litt ekstra. En ting som jeg og mange venner kjemper for er nesten dagligdags for andre. Det de aller fleste ikke trenger å ense en eneste tanke kan være en strevsom kamp for andre. Jeg kjemper for de samme mulighetene og gleder som mange nesten tar for gitt. Kanskje dette får deg til å tenke litt annerledes. Neste gang du sitter ved bassengkanten og kjenner deilig ferie følelse krible i kroppen. Glede og lykke for at du har kommet deg litt vekk fra hverdags kjas og mas da skal du tenke på at du opplever noe mange andre er nødt til og kjempe hardt for. Siste ord i denne saken er ikke sagt. Her skal det kjempes helt til mål.
Kommentarer
Legg inn en kommentar