JEG SKAL ALDRI HA BARN. JEG BLIR ALDRI EN AV DERE!

Et valg som blir tatt er sjelden uten en sorg. 
Jeg leser av og til kronikker om å være frivillig barnløs og hvordan det er å bli møtt med forventningspress og hvordan spørsmål om man vil ha barn blir hengende i lufta. Samfunnet går veldig etter normen og normalen og velger man noe annet blir man fort sett litt ned på. Jeg synes det er både synd og provoserende, i 2016 burde det være mer rom for å ta sine egne og private valg uten å få tusen spørsmål og skrå blikk.
Jeg har visst fra jeg ganske ung at jeg aldri vil ha barn. Jeg blir aldri en av dere mødre som har en travel hverdag med henting og kjøring i barnehage og skole, jeg vil aldri kunne kjenne to små armer rundt halsen på meg, aldri fryde meg over en datter eller sønn sin første beståtte eksamen eller aller første forelskelse. Jeg ser så opp til mine venner som har egne familier, som har skapt en egen tilværelse og trygghet for seg selv. Det er faktisk en sorg som bare vokser seg større og større med årene.
Det er ikke det at jeg ikke liker barn, jeg elsker barn! Det var en sann fryd å jobbe i barnehage. Jeg kjente ofte en klump i halsen da møde og fedre til og med yngre enn meg kom og hentet skattene sine i barnehagen. Heldigvis er jeg velsignet med 5 fantastiske tantebarn som jeg elsker å tilbringe tid sammen med. Å ikke få barn handler ikke om å være egoistisk, jeg skulle mer enn gjerne satt noen små mennesker foran meg selv. Alle har vi våre grunner til og ta våre valg, vi må bli flinkere til å akseptere at vi lever forskjellig for husk selv om man har tatt et valg betyr det ikke det er uten sorg.