VAR JEG EN BYRDE MAMMA?

Beina var spastiske og hodet hang. 

Selv om jeg var over året var det nærmest en baby du fikk på ditt fang. 

Det ble mange legebesøk og hard trening ble satt i gang. Du og pappa trente med meg dagen lang. 

Dere var positive og ga meg livsgnist, noen sorg over å ha fått et funksjonshemmet barn har dere aldri vist.  Det nydelige er at dere valgte meg helt bevisst 

Et hvert barn gir foreldrene sine litt bekymring og strev, jeg vet jeg med min funksjonshemning har gitt dere litt mer.

Men ingen foreldre vet hva barnets fremtid vil gi av utfordringer, kamp og slit. Ingen foreldre kan ta ungens fremtid for gitt. 

Det finnes mange kamper du må stå i som en mor.

Branner du vil verne barnet ditt fra. Når barnet ditt er nyfødt er fremtiden uviss også når barnet blir født funksjonsfrisk. 

Livet mitt ble innmari godt selv om det kom med en twist. 

Jeg har levd i lyset. Mine foreldre sine slitne tårer har de aldri vist. 

De har stått sammen med meg i alt. 

De har slåss for mine rettigheter og tatt meg i mot når jeg har falt. Burde jeg undre meg som voksen om jeg var en byrde oppi alt? Burde jeg føle sorg for at jeg har trengt foreldrene mine mer enn det som er normalt? 

Burde jeg unnskylde meg for hver kamp og tårer de har grått? Fordi de har hatt en datter som verken har stått eller gått? Som voksen feller jeg lett en tåre når jeg tenker på hvor stødige de for meg alltid har stått. 

 Hjertet mitt brister av inderlig kjærlighet. 

Sammen har vi alltid møtt livet med brutal ærlighet. 

Nå er  det dere som trenger meg. Nå er det min tur til å vise hvilken styrke og kjærlighet som bor i meg.  Det er det minste jeg kan gjøre etter alt dere har gjort for meg.

Kjære Mamma og pappa.

Min takknemlighet og kjærlighet har dere for alltid❤️