Det sies at man aldri mister venner, man finner bare ut hvem som er ekte. Livet har lært meg at jeg av og til må gi slipp, men det er visse mennesker som allikevel får meg til å stå igjen som et spørsmålstegn.
Jeg har snart ikke sett deg på 6 år. Siste gang jeg så deg var faktisk 30 års dagen min. Du tok selskapet med storm. Alle la merke til deg og hvordan du laget liv, du er spre i kroppen men gud for et trøkk og fyrverkeri det finnes i deg. Vi ble kjent i 2000 og jeg har utallige brev, bilder, gaver og minner fra årene vi var venninner. CP leiere, utflukter, middager, bursdager, fester og ikke minst konserter. Vi har hengt i armene på hverandre i dyp sorg over flere tap og virkelig vært der for hverandre. Minnene strømmer på mens jeg skriver og det hele føles bare underlig men først og fremst fryktelig vemodig. Hvor ble du av? Finnes det grunner jeg ikke vet om? Sleit du med noe i all hemmelighet? Du trakk deg bare lenger og lenger vekk, etter som jeg har fått høre ikke bare fra meg men mange. Det er vel også kanskje derfor jeg ikke helt klarer å glemme deg. Du bare forsvant etter mange års nært vennskap. Hvordan har du det? Både i livet og i sjelen? Det er spørsmål som plager meg innimellom. Du som var så flink til å vise alle rundt deg hva vi betydde i alle år, ble til slutt den tause av oss. Jeg skulle så gjerne gitt deg en klem og minnet deg på at jeg var fryktelig glad i deg og vil alltid være glad for den tiden vi hadde. ❤️
Det sitter så langt inne og innrømme at jeg i det hele tatt er skuffet og såret av deg. Men jeg er det! Jeg satte så pris på de årene du holdt deg nær, moren din kalte oss til og med hjertevenner. Jeg vil så gjerne unnskylde deg, skylde på avstand, alder og andre omstendigheter som grunn for at du er så langt unna meg nå. Men skal jeg være helt ærlig er det du som har tatt et valg. Et valg jeg respekterer men som både skuffer og sårer. Tross jobb, kjæreste og barn er en relasjon et valg kjære deg. Nærheten din er borte. Telefonen død. Jeg har gitt deg tid og tålmodighet i bøtter og spann før jeg nå innser at du er en mistet juvel. Jeg kjenner klumpen i halsen ved og skrive dette, alle i min verden vet jeg satte vennskapet høyt. Kort, bilder og flotte gaver vitner om at du synes det samme ihvertfall for noen år. Jeg mener ikke sutre kjære deg, jeg vet det er et halvt liv og et hav av ulikheter mellom oss men vi fant jo vennskapet og tonen så absolutt likevel vi. Å komme nær meg var ditt valg. Det var du som tok valget i å gjøre meg trygg og knyttet til deg. Hva var vitsen hvis du likevel visste inne i deg at livet ditt tar for mye plass og tid? Et vennskap skal ikke nødvendigvis ha så mye vann for å holde seg gående heller du vet det? Men interessen fra din side er vekk. Innerst inne vet du hva jeg tenker om hvorfor. Det er opp til deg og motbevise at jeg ikke har rett. For 7 år siden følte jeg meg valgt av deg. Verdsatt. Jeg trodde helt ærlig at jeg skulle få kjenne deg i lang, lang tid. Nå 7 år senere føler jeg meg valgt bort og det sårer mer enn du noensinne skal få vite. Men jeg er sterk. Jeg har innsett at jeg har mistet deg og har lovet meg selv og gå med rak rygg og hevet hue denne sommeren. Jeg gjør som du sa, strekker meg som solsikken og lyset dog nå uten deg i ryggen. Om du banker på min dør i sommer er opp til deg. Jeg vil alltid slippe deg inn. Men jeg trenger å kjenne at du fremdeles er vennen min. Jeg trenger ikke skrive hvor stolt og glad i deg jeg var, var det noe min verden og ikke minst du selv vet er det nettopp det. ❤️
Min barndomsvenninne. En av mine aller nærmeste helt fra barneskolen av. Jeg har alltid hatt litt ekstra behov for å ta vare på deg, verne deg mot smerte som du har opplevd en del av. Jeg har alltid sett deg og vært fryktelig stolt av deg igjennom alvorlig sykdom og vanskeligheter i livet. Dette vet du. Vi har sett hverandre vi. Du er en av de ytters få som også har kommet på døra mi på tross at jeg sa du ikke trengte det så kom du. Jeg har alltid hatt åpen dør og stor forståelse for livet ditt og derfor gitt fritt spillerom til å komme og gå når du vil. Men et års fravær vitner om et valg som har blitt tatt i det skjulte. Jeg føler meg ikke bra nok lenger. Jeg som egentlig er så glad og lykkelig for at du lever et så godt liv nå. Kunne ikke du da også vist litt mer forståelse ovenfor mine ulikheter? Kan du bare henge med de som lever tilnærmet lik liv som deg nå? Jeg skulle så ønske jeg kunne gi litt mer faen i smerten over at du har sluttet å bry deg og dyttet meg bort. Men jeg sørger vennen. Sørger dypt og smertelig. Det føles ferskt, rått og uforståelig ennå. ❤️
Man skal slippe det som gjør vondt sies det. Men desto dypere betydning noen har hatt i ditt liv, desto dypere sitter såret. Snakk om livets mange erfaringer med smerte, desto lettere blir det å gi slipp etterpå.
Jeg trodde virkelig dere tre ville være med meg for alltid. 💔
Kommentarer
Legg inn en kommentar