ET MØTE MED HØVDINGEN.

Stephen Ackles feirer i år 40 som artist, i den anledning og som en gave til seg selv og for ikke å snakke om til publikum har han nå lagt ut på en omfattende Norges turne. Han har valgt og hylle sitt store forbilde og senere kollega og venn Erik Bye. En hyllest så vakker, nedpå og varm at den ikke kan annet enn og gå rett inn i hjertet på en.

Forestillingen er bygd på Stephen sitt forhold til Erik, både som venn og kollega.
 I barndommen var ikke Stephen gamle pjokken før han begynte å synge på Erik Byes viser hjemme i Brevik.Han ble tidlig fascinert av stemmen til Erik Bye, den var så trygg og varm. Han gikk gatelangs i Brevik og sang.  I barndommen var ikke Stephen gamle pjokken før han begynte å synge på Erik Byes viser hjemme i Brevik.  Erik var i følge Stephen en av de mest inspirerende artistene han fikk møte, de 7 siste årene han levde fikk han også jobbe med ham. De gjorde både skjømannsfestivaler og kirkekonserter. Han beskriver Erik som en åpen person som var genuint interessert i hva du hadde og si, en person som var veldig nær når du pratet med ham, han var en som virkelig lyttet til deg.

En ting er sikkert Stephen leverer  så vi både griner og ler i løpet av forestillingen både med fine og betydningfulle historier men vekkerast av alt, sterke, rørende tolkninger av visene hans. Mine personlige favoritter er Erik  sin hyllest til Alf Prøysen sangen Alf, Jørgen hattemaker, og den største av dem alle Vår herres klinkekule. Stephen sin versjon er så sterk og gjort så  direkte fra hjertet at man ikke kan annet enn og tørke tårer av begeistring.  Hele forestillingen er skreddersydd for lett og god stemning, sikkert ikke så ulikt det Erik klarte og skape selv. Publikumstrømmen til konsertene og kritikerne er skjønt enig om at dette er noe av det beste Stephen Ackles har gjort.

Noen av oss rakk dessverre aldri og oppleve Erik Bye på scenen men takket være Stephen  og hans sterke fremførelse og varme tilstedeværelse blir man truffet og beveget av dette musikalske møte med Erik Bye. Jeg er overbevist om at Høvdingen selv hadde blitt stolt!