Jeg har en venn i mitt hjertet jeg ofte tenker på. En venn som dessverre ikke lever lenger men som har betydd mer for meg og livet mitt enn han noensinne rakk og forstå.
Vi snakker stadig om at vi har fått et varmere og rausere samfunn, noen ganger lurer jeg på om dette er noe vi ønsker og tro mer enn hvordan det er og leve ute i den virkelige verden. Jeg opplever å leve i en verden, som ofte krever mot, rak rygg og nok indre styrke til og kreve sin plass. Kampene for likestilling og i mot fordommer, stigma og dårlige holdninger bør bedres ved at hver og en av oss går litt i oss selv.
Hvor bevisst er du på og gi menneskene rundt deg en god følelse? På jobben, skolen og privat? Er dette noe du tar deg tid til og reflektere over i det hele tatt? Er du åpen for å kunne se mennesker? Gjerne også de som lever litt annerledes enn deg selv? Det er like greit og innse det først som sist. Samme hvor trygg og sterk jeg er blitt i mitt eget liv, samme hvor mye erfaringer med mobbing og generelt utenforskap for lengst føles tilbakelagt vil jeg alltid møte mennesker som på sin arrogante måte skal fortelle meg at de er bedre enn meg, mennesker som ikke evner og se hvem jeg er og hva jeg faktisk får til. Folk som som møter deg med ignoranse eller arroganse , framfor et åpent sinn. Vi er mange som lever med fordømmelse som en del av vårt liv, noe jeg gjerne vil til bunns i. Hvilken rett har vi mennesker til og se ned på hverandre? Ingen av oss kan benekte det, for alle mennesker har en eller annen form for fordommer i seg. Det er både smertefullt og utfordrende og møte dette gang på gang i sitt eget liv. Dette har gjort meg til en forkjemper av å dyrke den riktige følelsen i menneskene rundt seg. La oss bli mer bevisst på og gi gode følelser framfor vonde, det betyr ikke at man skal forstå alt men et håp om at mennesker med ulike liv og ulike ståsted kan møtes på nøytral grunn og bare være hyggelige mot hverandre. Hvor vanskelig kan det egentlig være? La oss bli flinkere til å se hverandre bak status, fasader og ikke minst diagnoser. Vi må våge og møte hverandre mer med hjertet.
Det var nettopp det som skjedde meg da jeg var 17 år. Det var da jeg ble kjent med ham, vennen som skulle komme til og forandre meg og mitt liv for alltid. Vi levde to totalt ulike liv, men han så meg og han nådde langt, langt inn i hjertet mitt. I en håndfull år fylte han hjertet mitt opp med styrke, varme og lærdom før han brått døde og forlot denne verden. Han gjorde mer for min sjel og mitt liv enn noen andre venner hadde gjort før han. Han fikk meg til å føle meg så verdifull og så trygg. Han gjorde meg sterk og fikk meg til og bli mer glad i meg selv.Han visste virkelig hva det ville si og møte mennesker og gi dem den riktige følelsen.....
Kommentarer
Legg inn en kommentar