Det er en dokumentar om starten på et viktig opprør.Et opprør mot undertrykkelse,fordommer og frihetberøvelse. Det er en viktig film av flere grunner fordi den viser at når undertrykte mennesker som blir umyndiggjort, tilsidesatt og isolert oppdager at de ikke er alene og det er mange som ønsker å gjøre opprør mot å bli fratatt den friheten som alle andre tar som en selvfølge. Det oppstår en kampklø som har i seg en kraft til og forandre. Men kampen mot fastgrodde fordommer og myter tar dessverre tid og den tar ekstra lang tid når de som fastsetter premissene for forståelsen av funksjonshemmedes liv som tragedier, eller sørgelige historier. Når det er høytstående, respekterte og viktige profesjoner i vår kultur og vårt samfunn. Det er en makt som legene har blitt gitt igjennom og få en slags autorisasjon til å tolke våre liv og forvalte den misforståtte sannheten om vår livskvalitet og dermed også om vår likeverd, vår rett til de samme menneskerettighetene som alle andre frie borgere i frie nasjoner har. Våre liv og våre rettigheter kan ikke studeres med mikroskop eller stetoskop. Vår kamp om likeverd og likestilling kan aldri utstedes på blå resept. Dette fordi vår kamp er en politisk kamp. Det er en kamp mot frihetsberøvelse, fra et samfunn som skaper våre funksjonshemninger igjennom og bygge barrereir som hindrer oss i likeverdig deltagelse. Det er en kamp mot undertrykkelsen av våre menneskerettigheter, og myndighetenes tilsidesettelse av vår rett til likestilling. Det er en kamp mot holdninger som betrakter oss som syke, omsorgstrengende og hjelpeløse. Det er en kamp mot forventningene om at vi først og fremst skal være takknemlige for det vi får. Men det er som en av pionerene i vår kamp, Judith Heumann, sier i filmen: Hvor lenge skal vi være takknemlig for at også vi kan komme oss inn på toalett som er stort nok til at også vi kan bruke det. Hvorfor forventes det at vi skal takknemlig finne oss i å bare få tildelt smuler av den likestillingen alle andre tar som en selvfølgelig rettighet? Filmen Crip camp kan gi både innsikt og inspirasjon i den kampen.
Denne teksten er av Lars Rovik Ødegård. Aktivist, politiker og spesialrådgiver i Norges Handikapforbund. Resten av innlegget har jeg skrevet selv.
Tenk at en leir som hadde oppstart i begynnelse av 50 årene førte til en aktivistbevegelse. Jeg kjente meg igjen i mye av det og komme sammen med andre, og føle fellesskap. Jeg var på sommerleir fra jeg var 8 til 28 år. Det ga meg en større indre styrke, selvtillit og livsglede og best av alt opplevelser og gode venner for livet. Filmen viser dessverre også at mye av diskrimineringen man opplevde i 50, 60, og 70 tallet har også eksistert i min oppvekst på 80 og 90 tallet og fram til idag. Flere av deltagerne har blant annet blitt plassert på spesialskoler som den eneste muligheten. Noe som kun kom av undertrykkelse og diskriminering. Et annet eksempel på diskriminering og fordommer som også finnes i dag er myten om at funksjonshemmede ikke er seksuell aktive. En deltager i filmen fikk en frisk blindtarm operert fordi legen forsto for seint at magesmertene kom av en kjønnssykdom. Opplevelsen rystet henne så sterkt at hun tok en mastergrad i menneskelig seksualitet. En lege hadde forhåpentlig aldri tatt en slik avgjørelse idag uten enda grundigere undersøkelser men fordommene om sex finnes ennå.
God fornøyelse og husk : Du er ikke alene. Vær stolt, sterk og synlig!
Kommentarer
Legg inn en kommentar