"Jeg klippet meg i går. Det falt svære dotter av når jeg dusjet." Jeg kjenner det i magen, tårene presser på. Et velkjent ansikt kommer til syne. Min aller nærmeste venninne og selvvalgte "storesøster" har klipt håret på grunn av at hun har kreft.
Det er så lett og si og tenke at er det så nøye om man mister litt hår da? Det gror da alltids ut igjen.
Men det blir noe helt annet når man er i en livssituasjon hvor man mister håret ufrivillig enten det er på grunn av en hår sykdom eller man mister håret på grunn av cellegift behandling.
Jeg har levd tett på mennesker med kreft i flere år. Jeg har sett dem gjemme hodet i ulike sjal og eller capser. For meg har de alltid vært like vakre, men det er noe sårbart ved det også. Man blir så markert og det blir mer synlig at man er mer syk. Jeg glemmer aldri da Mamma pyntet seg med caps i en konfirmasjon. Jeg var så stolt av henne den dagen. ❤️
Jeg har alltid ønsket og bekjempe faenskapen. Jeg er fast giver til kreftforeningen men har alltid ønsket å gjøre noe mer aktivt gi noe som kan glede noen som går igjennom sin livs tøffeste kamp. Derfor bestemte jeg meg for to år siden og la håret gro slik at jeg kunne donerte en god del av håret mitt. Det var med følsomt hjerte jeg satt meg i frisørstolen klar til å bli klipt. Jeg tenkte på venninnen min som jeg er så glad i, vi er så nære og jeg er Gud evig takknemlig som har gitt henne tilbake både håret og kreftene. Men mest av alt tenkte jeg på mammaen min og vår tette kamp sammen.
27 cm av håret mitt er nå klippet bort og gitt bort til Apollo Hårsenter i Sandefjord slik at det kan lags parykk. Vurderer du også å donere bort deler av håret ditt?
Mamma og VENNEN. Dere betyr ALT for meg!!❤️❤️
Kommentarer
Legg inn en kommentar