ILDHJERTET!

"Bli med til Paris. Paris slik byen var den gangen De og jeg var unge. Bli med til Presidentens operaball i 1927. Der er det satt ut småbord, hvor man kan sitte uforstyrret. Og i det vi nærmer oss, finner vi et par i en fortrolig samtale..."

Rullestolbrukeren ser rolig på damen rett framfor seg.Alt var gått etter planen. Han hadde kommet til Paris dagen før og funnet fram til damen forbløffende fort i Casino Lupino. Han hadde vunnet stort. Drinkene hadde han tatt. Tanken på oppdraget. Timene som skulle komme skapte et overmot i ham som han forsto å utnytte.Oppdraget....Ja, det er sant. Jeg har jo ikke fortalt hvem han er. Milverton. Charls Milverton. London, England. Stilling? Ja det var det som hadde plaget hans gamle far bestandig også.Han har nemlig ingen "Forskjellige beskjeftigelser" skriver han bestandig på selvangivelsen.Han går på auksjon kjøper og selger litt. Om vinteren er han stort sett på kontinentet; han liker så godt fjellluft og spillebarer. Om sommeren ofrer han seg mest for sin kjærlighet for dyr- veddeløpsbanen Dernest lar han det stive ut at han er interessert i alle "følsomme" opplysninger om sosieteten, han får rikelig med selgere.Mange av disse opplysningene har rutinert adelige familier. Det finnes de som sier Charls Milverton er som en slange. ingen vet når han hugger til.

 Når det gjelder Ildhjertet. Ildhjertet befinner seg i Paris kanskje det mest berømte, mest verdifulle, illegale smykket i hele verden, besatt i en runding med diamanter, med den største i midten som et kaldt øye. 

Han smiler til Janet Fournier mens han tenker på det faktum at dette smykket en gang ble båret av Katharina  den Store av Russland. Nå befinner seg i Janets besittelse- en tyv og utpresser. Han kvekker, blir plutselig oppmerksom på at hun snakker til ham " De er sannelig modig, Monsiuer  Milverton, som reiser så langt mener jeg!" Et kort øyeblikk svartner rullestolbrukerens øyne av raseri. Han blunker fort og rykker bakover. Milverton tar en avvæpnende slurk av whiskyen. Rolig nå, tenkte han med seg selv. Anstrengelsen med å være vennlig et øyeblikk hadde vært for meget for ham.Han bøyer seg mot henne og blunker. Hun lener seg nærmere, mens hun liksom tilfeldig åpner en knapp i kjolen.

 Rullestolbrukeren sier: " Er det ikke slik at man kan se utsikten over elven fra værelset Deres Mademoiselle?"  " Bien"svarer hun og smiler lystent til ham.Men Milverton ser det kjølige glimtet i øynene hennes. Det er kanskje gevinsten hans fra kvelden før hun er ute efter? " Skal vi gå opp spør hun, ivrig nå. " La meg drikke ut. En gammel mann må tenke på helsen." han planlegger de neste minuttene. Værelse ligger i annen etasje. Vinduene vender ut mot taket. og fra taket, og fra taket og ned til gaten er det det anlagt en slags rampe som er stengt med en kasse. Åpenbart en slags nødutgang i tilfelle brann. Godt! Han er avhengig av å komme seg vekk. Han tømmer glasset og stumper sigaren "La oss gå" sier han.Dette blir visst natten uten sidestykke, ved trappen gjør  Milverton en bevegelse som antyder at piken skal gå foran. Selv griper han rekkverket og begynte å trekke. Han smiler kynisk mens han registrerer de halvt hånlige, halvt medlidende blikkene fra salongen bak seg. Skuldermusklene til rullestolbrukeren flytter seg som skygger i silketøy, mens han beveger seg opp trappen . Janet Fournier har alt kommet til døren inn i rommet når  Milverton når toppen av trappen. Hurtig følger han etter. I det hun låser opp døren, føler han presset fra hoften hennes. Han følger etter henne inn i værelset. Et elegant værelse, ingen tvil om det, feminint innredet med røde draperier og gobeliner. Rommet gir Milverton klaustrofobi. 

" Drink?" spør  Janet Fournier.

"Ja takk."  

Mens hun mikser drinker "går" han bort til vinduene hvor han ganske riktig kan se utover Seinen. Elven virker sølvaktig i måneskinnet. Hun kommer opp bak han.

"Det er vakkert" sier hun. Han snur seg mot henne. " Det er du også" Han sier det bergende, men han forsøker å se både åpen, troskyldig og naiv ut, og det er sannelig ikke enkelt. Piken smiler og kommer nærmere. Hun har åpnet enda en knapp i kjolen. Igjen ser han det glimter i øynene hennes. Med en nesten foraktelig bevegelse trekker han henne ned på fanget. Han registrerer overraskelsen hennes. Hun begynner og bevege seg fortere. Hun morer seg plutselig. I ekstasens øyeblikk skriker hun. Rullestolbrukeren puster tungt, men mister ellers ikke beherskelsen.

  

Han gjør en lynsnar bevegelse med høyre arm, en 41 kaliber Derringer av engelsk fabrikat sitter plutselig i hånden hans. En liten, stygg pistol med to løp. " Hvor er smykket,Mademoiselle?" Spør han silkebløtt. Piken har ikke rørt på seg. Sjokket og det uavvendelige i situasjonen er så stort at det for en tid fullstendig har lammet henne. Men nå våkner hun  Milverton  formelig ser hvordan hjernen hennes begynner og fungere igjen. "Hvilket smykke? Hva er meningen med dette?" Rullestolbrukeren slår. Et kraftig og velretttet slag som treffer henne rett ved siden av halsen. Dette har hun heller ikke ventet. Hun faller tungt og ruller hjelpeløs på gulvet. Når hun skjelvende reiser seg, sier han tålmodig: " Vet du hva dette er, Janet?  Det er grovkalibret Derringer. Vet du hva den vil gjøre med deg på kloss hold? Hvis jeg for eksempel skyter deg i låret og du ikke dør som følge av blodtapet, vil det bety at du blir som meg. Du vil aldri mer kunne gå, hoppe eller danse. Hvor oppvarter du ilhjertet, Janet?  Rullestolbrukeren er like rolig, men nå ligger det stål i stemmen hans. Trusselen har gjort inntrykk  Janet Fournier beveger seg sidelangs bort til en skjult veggsafe og tar ut smykket. " Kom hit og legg smykket på sengen" Den bydende stemmen hans driver henne videre. Kanskje hun vil forsøke noe smart senere, men ikke nå. Hun legger fra seg smykket. " Takk". Milverton bøyer seg fram. Han er helt kald når han skyter. Dobbelskuddet braker og hodet til Janet bikker skarpt bakover, liksom løsrevet fra kroppen. Fort nå! Rullestolbrukeren river til seg smykket og stikker det innenfor jakken mens han jager bortover mot vinduene. Armene går over drivhjulene som stempler, Det finnes ikke det menneske som kan følge han nå, det vet han. Han når bort til vinduet og får det opp.Han fester et tau til stolen og trekker seg selv ut på taket, men stolen skrapende efter seg. Kassen over rampen er festet med fire solide beslag.   Milverton banner. Han tar fram en lang stilet og begynner bende, liggende på magen, mens han holder seg i karmen med den ene hånden Der! Han vipper kassen bort og kommer seg inn på rampen. Nede på gaten, ute av smuget stanser han opp og tenker seg om. Han vil bli nødt til å tilbringe natten utendørs. De vil snart finne henne. Det vil ikke være noen tvil om hvem som har drept henne. Men han vil neppe komme i politiets søkelys hjemme i England der er han bare en stilhutt, en slange. Rullestolbrukeren smiler fornøyd mens han begynner og tenke på hvor meget Ildhjertet vi innbringe ham 100000 pud? 200000? Kanskje nok til at han kan trekke seg tilbake. Plutselig kommer han til og tenke på at hadde det ikke vært for denne branngangen, i form av en rampe, så ville ikke planen lykkes, og han ville ikke fått tak i ildhjertet. Rullestolbrukeren smiler igjen. Et brutalt og kynisk smil bare han ser. 

Så merk dem det, at de som lager tilgjengelige løsninger, vet hva de gjør.

Krimnovellen er skrevet av Halvor Gaustadnes