ÆRLIG TALT.

 

 

 I likhet med mange andre så jeg hvordan Birgit Skarstein elegant svingte seg over parketten på lørdag. Jeg ble rørt av hennes elegante  prestasjon. Men jeg blir mektig provosert av all kritikk og dritt hun må tåle i kampen for likestilling. 

Jeg får av og til høre av mennesker som står nær meg si "Jeg ser deg og ikke rullestolen". Det er det også det eneste vi ønsker. Å bli likestilt. I konkurranse, på arbeidsmarked og i samfunnet generelt. Birgit Skarstein er toppidrettsutøver og har utmerket seg i årevis, men mer i det stille finnes det enda flere som presterer og utretter bra ting hver dag som nærmest brenner inne med talentene sine eller idene sine fordi de sjeldent eller aldri får visst hva de er gode for. Det lever rullestolbrukere blant deg hver dag. De aller fleste ønsker ikke hevde seg mer enn andre. Mange av oss er hese, utslitte og lei av å måtte skrike, kjempe og sloss for likestilling. Jeg blir kvalm av å diskutere om Birgit sanker kun sympati stemmer, enda rasende blir jeg av å lese at noen er jævlig nok til å si at hun burde ta livet av seg! Ærlig talt!? Er dette det norske samfunnet i 2020? 



Når skal en rullestol slutte og være så provoserende og fremmed for folk? Når skal en dans i rullestol kun bli sett på som en dans og ikke en rullestol dans? Jeg er sliten av støy. Drittlei. Jeg trodde ærlig talt at samfunnet hadde kommet litt lenger.  Jeg er lei av å måtte skrive og snakke om at samfunnet må lære seg og akseptere såkalt annerledeshet. Mennesker som lever annerledes enn deg, er forsatt bare mennesker som  har krav på likestilling like mye som du. La folk få  leve og danse sin livs dans med full kraft.