ALLE KAN GÅ PÅ EN SMELL!

 

Verdensdagen for psykisk helse er rett rundt hjørne. I den forbindelse har jeg lyst til å skrive et lite innlegg. Noen tanker. Jeg har aldri slitt med verken depresjoner eller  angst. Langt mindre vet jeg hvordan det er å ha psykisk lidelse. Men livet lærte meg tidlig likevel at vi mennesker, ja absolutt alle kan gå på en smell likevel.

Jeg har lenge vært kjent for å være åpen. I det siste har jeg kjent på at dette er langt fra hele sannheten, for når livet virkelig smerter gjør det så jævlig vondt at selv ikke jeg klarer og sette ord på det. Man vil bare vekk, hjertet hamrer, piner og klamrer seg til i brystet på deg hver natt og du våker opp hver eneste dag med en klo i hjertet. Livets sitasjoner og hendelser gjør at du snur på hver eneste tanke flere ganger om dagen. Det gjør så vondt at jeg tier. Jeg holder kjeft. Griner alene. Holder mine venner på armlengdes avstand. Ja selv de aller nærmeste for en bitteliten stund.  Nei ingen har dødd, jeg har et strålende godt liv, med mine nære rundt meg. Mennesker jeg elsker og er evig takknemlige for å ha i livet mitt. Men noen ganger får vi mennesker erfare noen tøffe personlige ting som kan slå oss i bakken. 

Jeg kjenner ikke til det altoppslukende mørket mange som sliter psykisk kan slite med. Men jeg kan likevel gråte meg i søvn akkurat nå. Jeg har ikke angst men bekymringer kan gi et hvilket som helst menneske uro. 

Jeg føler ikke selvforakt, men selv om jeg er sterk i troen på meg selv. Kan jeg også tvile. Klandre, banne og gå løs på meg selv med nådeløse, kritiske tanker og ord. Kan vi ikke alle det i mer eller mindre grad? 

Vi er alle bare mennesker. Med en psykisk helse. Det jeg prøver å si er at det at livet og mennesker gjør deg så vondt innimellom at det rister under bena på deg, er bare en del av selve livet. Erkjenn det og ikke vær så hard mot deg selv.    

Livet er ikke så verst. Men noen er det verst. Er livet mitt bedrident ja da må jeg leve det livet en stund.

  Klokt sitat av favorittforfatter og venn Gunnhild Corwin.

Jeg har tenkt mye den siste tiden. De netter jeg ligger våken på grunn av tankekjør og grining. Hvor mye respekt jeg har for mine kjente og kjære som virkelig kjenner styggen på ryggen som natt etter natt ligger i fosterstilling av angst og depresjoner. Jeg har bare fått livet litt ekstra skarpt i trynet for en stund, men tenk på de som sliter sin årelange kamp og ofte blir møtt med lite forståelse og toleranse?

Tema for verdensdagen for psykisk helse 10 oktober. Vær mer oppmerksom.  Vis interesse. Spør mer.