KJÆRE TORSTEIN ( ET ÅPENT BREV TIL TORSTEIN LERHOL)

 

Jeg har jeg nå lest en bok som har berørt meg dypt. Den har både grepet, rørt og opprørt meg til tårer.  Kjære Torstein.💓

 Du har fått en ny tilhenger. Boken om deg var varm, drivende, tankevekkende, lærerik og viktig. Jeg beundrer slagkraften din, viljen og kunnskapen din. Livsgnisten og rett og slett ditt gløgge hue. Du har fått til så uendelig mye, lever heftig og med høyt tempo. Store deler av livet ditt virker som en eneste stor solskinnshistorie. Lektor utdannelse, masteroppgave, lederjobb med over 700 ansatte. Politiker og ordfører kandidat WOW! Hue og personligheten din har fått deg lenger enn mange andre funksjonshemmet eller ei klarer og oppnå. 

Er det noe man legger merke til i portrettet av deg er det livskraften din. Det at SMA, altså muskelsykdommen din begrenser kroppen din fysisk , noe  som gjør at du ligger og trenger mye assistanse, reflekterer jeg som leser, svært lite over. Det er DU og livet ditt som fenger meg som leser. Din innstilling til livet, samfunnet, arbeid og mennesker. 

Det er med varmt hjerte jeg leser om en god oppvekst og ikke minst god skolegang. Du har jammen vært privilegert og heldig fra første stund. Nettverk og gode ressurser  rundt seg gir en ekstra god grunnmur. 

Man kan ikke annet enn og bli imponert. Dette er en mann som på grunn av sin alvorlige sykdom trenger BPA døgnet rundt, men som samtidig er oppvokst og oppforet med den innstillingen at man bør yte sitt ytterste for å gi noe tilbake til stat og fedreland . Det gjør han også igjennom sitt yrke og virke. Sine verv og sine ambisjoner. Boken får meg til å reflektere over hvor viktig det er at det finnes mennesker som han. 

For sannheten er Torstein, at det har vært debatter som gjorde at jeg oppfattet deg som både arrogant og sårende. Jeg var en av dem  i 2012 som tok meg veldig nær av at du kritiserte unge mennesker som mottar trygd. Jeg er en av dem, noe jeg aldri har gjort med lett hjerte, virkelig ikke. Jeg har følt dyp skam over akkurat dette med jobb og utdannelse i årevis. Jeg også har alltid hatt et ønske om å gi tilbake, men jeg har dessverre slitt mer enn du. Det ble aldri en utdannelse og ordinær jobb for meg. Sorgen over dette er dyp. Men jeg tenkte og tenker fortsatt at det viktigste er å finne noe i livet som gir  mening. Jeg har selv om jeg mottar trygd aldri så mye, også vokst opp i en familie med gode verdier, hvor det å yte noe er viktig. Jeg har også samme ønske som deg, at familien skal være stolt av meg. Selvsagt vil jeg det. Jeg valgte å jobbe så lenge jeg orket frivillig i en barnehage. Å føle mening med livet er det viktigste av alt. I dag skriver jeg artikler og denne blogg. Jeg ligger overhodet ikke på sofaen dagen lang og ser på såpeserier. Det har jeg faktisk heller aldri gjort! Jeg og mange med meg ønsker oss best mulig mentalt glød og glede vi også. Tro du meg. Men som sagt mennesker er ulike, med ulike ressurser og ulike liv, men jeg tror viljen er mye større enn vi aner, det er bare det at vi lever i et samfunn der mange av oss ikke slippes like lett til. Ikke forveksle disse tingene med latskap og uvilje.  

Boken din inspirer samtidig som den røsker i oss. Får oss til å reflektere. Ikke nødvendigvis sammenligne, men man ser så lett at du har fått utrettet mye og det er ikke annet enn bra, men det fikk meg til å tørke noen tårer over gammal shit og tider med lav selvfølelse. Jeg mener ikke sutre Torstein, men jeg håper du med forståelse og ydmykhet i hjertet, tar til deg at jeg og mange med meg ikke har hatt eller har den kapasiteten, og korta på hånda som du. Jeg har et flott liv i dag, men jeg har slitt for å komme meg hit og det har kostet. Det finnes alltid ting i folks livshistorie man vet lite eller intet om.  Byrde for samfunnet fordi jeg får min månedlige trygd? Du trenger ikke si det en gang. Jeg kjenner mer på det enn du aner. Men som sagt og som jeg har lært meg det viktigste er og føle en mening med livet. Jeg er rakrygget. Sterk verbal og engasjert å det og å engasjere seg i livet, samfunnet og mennesker står for meg som livsviktig for å ha det bra. 

Det sies og skrives veldig mye godt om BPA i boken om deg. Det liker jeg. Det er viktig. Men også her kjenner jeg det klemme litt rundt hjertet. Du får din hverdag og ditt liv til å høres så lett ut. Reiser til USA og Canada. Herregud her i Larvik har vi kjempet i årevis for utenlandstur og vi kjemper ennå. Jeg vil nødig virke misunnelig og bitter, jeg forteller deg bare om min realitet i kontrast til din. Jeg må betale alt av egen lomme, du har en drivskonto på hundretusen. Feriene dine beskrives som den største selvfølge i boken. Slik burde det selvsagt være, men det er langt fra en selvfølge for oss alle. 

Boken om deg får meg til å tenke på så mye Torstein. Både på godt og vondt. Det er godt å lese at du ble inkludert fra barnehagen av. Jeg undres hvordan noen som meg selv måtte kjempe for aksept fra barns ben av, mens andre får den fra dag en. Hva handler det om? Nettverk? Bygdesamfunn som tar vare på hverandre? Selv måtte jeg flytte fra ei lita bygd som lita på grunn av mobbing og utenforskap. Det finnes nok mange grunner til at livet farer ulikt med oss, men jeg kan ikke la være og tenke og undres, at de som har studert og jobbet på plass slik du har, får av den grunn enn annen aksept i samfunnet.  

 Du er et forbilde Torstein. En mann som trengs for å endre samfunnet.  Jeg står bak deg og heier. Takk for din rause åpenhet rundt livets mange temaer i boken. Jeg hadde gleden av å treffe deg høsten 2018 på en BPA konferanse i Porsgrunn. Du husker meg sikkert ikke, men du møtte meg med et åpent blikk og en hyggelig samtale. Jeg ønsker deg ALT godt!! 

Beste hilsener fra Silje.