TØR DU VÆRE EN SANN VENN?

 

Når vennen din har det ekstra vondt er du der da? Våger du å tilby din tilstedeværelse og til tider magre trøst? Klarer du å vise deg stødig, trofast og urokkelig når livet til vennen din rister som faen under på beina på en?

Februar 2007: Jeg ligger og vrier meg i senga enda en gang. Jeg svetter av ren uro, sorg og kvalme for jeg vet jo jeg våkner opp til den samme vonde virkelighet enda en gang. Kameraten min er død. Borte. Borte for alltid. Den samme kvalme, følelsen av ensomhet og sorg møter meg eller rettere sagt skyller over meg som en flodbølge fremdeles. Jeg er så sønderknust! Jeg var det  på en måte jeg aldri har vært før.  Men det var dette året  et menneske som skulle komme mye nærmere meg, og senere komme til å bety nesten alt for meg. Ja bokstavelig talt. Et helt spesielt vennskap skulle komme til å lære meg en hel del om livet, vennskap, tillit og trofasthet. 

 Blir du hos en venn i motvind? Mens hun eller han står i en storm av folkesnakk, drittslening og en storm av følelser? Jeg har gjort det og gjør det gjerne igjen. Dette er noe livet lærte meg tidlig. Å bli. Å våge. Å støtte og elske et menneske uansett om andre løper. Jeg skulle være den som ble. Ikke på tross av, men rett og slett uavhengig av min venns personlige valg og såkalte fortid. Jeg kjente og kjenner uansett vennen min dypt inn i sjela og hvem hun er og har vært i mange, mange år for meg og det vil jeg du som leser denne teksten også  skal reflektere over. Stå opp for vennene dine og kjenn på hvilken verdi og gleder de gir deg og ditt liv! Det er det eneste som betyr noe. Ikke la deg dra til noen side eller ned i et jævla dragsug av andres tanker, meninger og oppfatninger av din venn. Tro meg. Det kan koste deg dyrt. 

 Jeg oppfattet tidlig i begynnelsen av vårt vennskap at verden var hard og til tider direkte stygg mot venninna mi. Alt på grunn av perioder  i livet hennes som hadde krevd mye av henne, hun hadde på en måte både opplevd å være i himmel og helvete. Noe som satt henne i en sårbar sitasjon og  gjorde det  lett for omverden og dømme. Sparke og slå i hvert fall verbalt. Jeg og familien derimot så en jente med en sår sjel som hadde fått gjennomgå altfor mye på kort tid.   Hun satt hjemme hos Mamma og meg å gråt. Viste sitt sanne, sterke, modige men sårbare meg. Vi er så glad i henne. Våre hjerter hadde hun gledet lenge alt.

Noen ganger opplever du et møte med et menneske du får et helt spesielt bånd til. Slik som med denne venninna. Det har vært et mangeårig  vennskap uten filter, til tider så flerret opp av smerte, gråt, tårer og vondter at jeg skjønner knapt hvordan vi har overlevd. Når det sagt er jeg mer redd for å miste enkelte andre vennskap som mangler samme type trygghet, åpenhet og fortrolighet den dagen livet mitt virkelig tordner.  Jeg vet hvem venninne jeg ringer først for og si det sånn, hun som jeg stått i helvete med sammen før. Jeg vet at vi to, vi klarer å snakke om det aller vondeste og røffeste ved å være et menneske på denne jorda. Sorg, tap og svære svik og alt det andre i mellom. 

Tør du å være en sann venn?  Være stødig og sterk? Evner du å se at din venns smerte ikke har noe med deg å gjøre eller at du må ta større plass for å unngå ubehagelig stillhet? Det handler om å våge å plate beina stødig ved siden av vennen din. Uansett om vennen din har sorg, sår og elendighet å takle et eller flere år fremover. Så våg å være, trøste, styrke og være glad i vennen din, kanskje  mer enn vedkommende klarer selv i en tid fremover. 

I made you a promise that I shall forever keep.💓