JEG VAR EN GANG ET KNUST BARN.

 

       Som voksen bærer jeg på minner fra en traumatisk tid.

Jeg var en gang et knust barn. Jenta i rullestolen alle bare gikk forbi.

Mobbet, fryst ut og neglisjert

kanskje det var den tiden som gjorde at jeg som voksen har blitt omtenksom, lyttende og engasjert?

Både voksene og barn la kjepper i hjulene for meg. Med sine ord og holdninger var det som om de spyttet på meg. 

Jeg ble så plaget i mitt indre at jeg nesten sluttet å spise.

Å spise foran eller sammen med andre var i mange år det aller verste jeg visste. 

Jeg ble knust og mager. Noen ganger er det skolevesenet selv som bidrar til at det blir enda større og dypere skader. 

Overtramp og dype svik. 

Selv som voksen kan jeg aldri tilgi at det ble slik. 

Jeg ble påført sår og skam. 

Ufortjent. 

Jeg kunne ikke styre det selv engang. 

Sjelen og hjertet må alltid leve med vissheten om jeg var et knust barn en gang. 

Jeg så "Norge bak fasaden" og dokumentaren om Mobbing sist mandag. Jeg liker ikke å tenke på det. Snakke om det eller rippe oppi det men det var umulig for meg og ikke bli ille berørt av denne dokumentaren. Den satte meg lett 29 år tilbake i tid, hvor mitt personlige helvete startet. Jeg var 8 år og et knust barn. Skadet. Skjelvende og forsvarsløst og det tok meg hele 10 år å bli sterk og trygg nok til å like meg selv og ikke mist og våge og i det hele tatt like å spise sammen med andre. Fremdeles kan jeg en sjelden gang få kula av å måtte spise sammen med folk. Hvis jeg ikke kjenner dem, det er stor forsamling, jeg er spent, eller det er mennesker jeg sjelden eller aldri ser. Jeg  har overhodet ikke spiseforstyrret men er preget av spasmer i mange sitasjoner, noe som kan forverres både av sitasjoner og eget indre stress og press.

Dokumentaren viste den harde brutale sannheten om at rundt 60 tusen skolelever sier de blir mobbet. Dette skjer på barn, ungdom og videregående skoler.  Dokumentaren var smertefull, viktig og sterk. Den gjorde inntrykk. Det var mye gjenkjennelig. Jeg ble riktignok ikke slått og sparket. Men ledd av, slengt dritt etter og fryst ut det ble jeg virkelig. Jeg vet en hel del om utenforskap, svart skam og knusende dårlig selvtillit. Mye av dette er det skolevesenet selv som har skyld i. Det tok mange, mange år og bli fri  fra dette. Noen ganger lurer jeg på om skammen i det hele tatt noen gang vil kunne bli helt borte? Arrene er for dype.

      Det rystet meg langt inn i hjerteroten å se dokumentaren og innse at selv 29 år da jeg selv hadde det som verst finnes det barn som gråter seg helt sønder hver morgen. Noen skriker faktisk at de heller vil dø enn å måtte gå igjennom sitt daglige helvete på skolen. Noen tar også livet sitt. Mørketallene fryktes å være store.   Mobbing vil alltid engasjere meg, nettopp fordi jeg selv vet hvor vondt det gjør. Hvor mye det kan skade og koster å bygge seg opp igjen. Hjertet mitt blødde derfor av å se de to søstrene i slutten av tjueårene skrike og hulke over vonde og smertefulle minner. jeg vet hvordan det er, jeg har selv sterke minner som gjensøker meg. Kanskje også en liten grad av senskader når jeg tenker etter. Jeg er på vakt og skeptisk tross at jeg er kjent for å være åpen, sterk og tøff. Jeg er veldig følsom i forhold til mine nære relasjoner. Redd for å bli såra og sviktet av både venner og kjæreste. Jeg glemmer ikke da kjæresten til en venninne spurte henne om hva i huleste hun fikk ut av å være venninna mi? Det plaget meg lenge. Gjorde vondt!  Jentene i dokumentaren fikk i det minste de bekreftelser de trengte av tidligere medelever som våget å stå fram med sannheten at de så de ble grovt mobbet og hundset med. Bare en eneste lærerinne var like modig. Tenk på det! De feigeste er ofte lærene selv. Dokumentaren viste at det spriker veldig i hva enkelte kommune gjør for forebygge mobbing eller gjøre det lettere for elever som står oppi det. Dokumentaren viste til blant andre en skole som ikke gjorde noe som helst tross tydelig refs fra Statsforvalteren (Tidligere kalt fylkesmann)   

Mobbingen er et helvete, men den går en dag over. Senskadene er mye verre og de er permanente. Det er dette vi må snakke om nå. Hvordan skal vi stoppe mobbingen så tusenvis av barn skal slippe å gå ut av barnehage, grunnskole, videregående skole og universitetet med krigsskader? Det har vært nok snakk, nå må det handles. Ingen har turt å regne på hva disse senskadene koster samfunnet. I Sverige har de gjort det. De har dobbelt så mange mennesker som oss, men halvparten så mye mobbing i følge folketallet. Tallet på mennesker er omtrent det samme. De har beregnet at dette koster samfunnet 18 milliarder i året. Det er ingen grunn til å tro at det koster vårt samfunn særlig mye mindre. Det betyr også at vi har råd til både en ny uavhengig klageinstans, og til å ta de rette grepene. Fordi vi vil spare dette inn igjen på sikt.

Jeg er lykkelig i dag. Føler meg sterk og robust til å takle det meste. Mine erfaringer har kanskje gjort meg mer følsom og gjort det lettere å bli sår. Men erfaringen har også gjort meg tålmodig, varm og oppmerksom på å se og lytte til menneskene rundt meg. 

Dette innlegget vil jeg tilegne Prinsen💓 (Den mest populære gutten i klassen hele barneskolen som så meg og bare var god tross de andre snudde totalt ryggen)💓 Mia ( Min hjerte venninne av en barndomsvenn hva skulle jeg gjort uten deg?) Bibbi💓( Hvem ante vel at fnisingen under trappen var starten på et livslangt vennskap? 

Elisabeth💓(Bettan) Stemmen din var som en god venn for meg lenge før vi ble personlige venner. I flere år var det DU som sang meg igjennom de mest ensomme stunder. 

Trine💓 Engelen min. Takk for vennskap, styrke, tro og kraft til å reise meg igjen. Jeg veit ikke hvor jeg hadde vært uten deg. Du har betydd og betyr så utrolig mye for meg!

Marita💓 Jeg vil alltid være takknemlig for vår reise sammen og vårt robuste og fine vennskap. Takk for fine skoleår sammen og ikke minst at du ble med meg videre inn i voksenlivet, fra skoleassistent, til venninne og senere BPA assistent. Hverdagen har alltid vært ekstra koselig sammen med deg.

Ida 💓Tante er så stolt av deg og alt du har kommet deg igjennom. Du er så sterk og flott!