ARTISTEN NORGE ALDRI SA UNNSKYLD TIL.....

Jeg jubler og heier begeistret på Tix. Han briljerte med gode argumenter i Debatten her forleden. Det er da enda godt for det er beklagelig å se hvordan anmeldere fremdeles hiver seg over unge artister som sultene løver til frokost. Det får meg til å tenke på artisten jeg en gang kjente. Artisten media Norge jaget og hakket på i årevis. 

Jeg var en av dem som jublet over seieren til Tix i den norske Grand Prix finalen. Jeg har lyttet en del til musikken hans og opplever mye av det som både fengende og humørfylt popmusikk. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av musikk hele livet og er nesten grenseløs altetende. Når det er sagt har jeg hatt en ganske voksen musikksmak fra jeg var barn. Jeg har alltid skilt meg litt ut også med den. I en årrekke har jeg hatt gleden av kjenne noen av landes mest kjente artister og bransjefolk. Jeg vet det er en tøff bransje å jobbe i, både foran og bak scenen. Det krever mot og styrke å våge. Det gjorde det før og det gjør det nå. 

Andreas Andresen Haukeland stråler i rampelyset. Han er rakrygget. Sterk. Åpen og så trygg i seg selv at han gjør om en del av seg selv og sin hverdag til et artistnavn. Det vitner om både stor positivitet og enorm indre styrke.   Det er sterkt å se han  være så robust og kraftfull nok i seg selv at han åpnet seg om selvmords tanker og våge som gutt å sette ord på en ukjennelig smerte mange tusener av andre menn ikke klarer og heller forlater denne jorden. Det fortjener Andreas kred for! Ros. Han kan ha reddet liv med det valget og den opptreden der. Det er det folk bør snakke om. Ikke slenge syrlige kommentarer om at han gjorde det for å selge seg som et "produkt" på Lindmo. 

Anmeldere har derimot vært sære og til tider urokkelige i sine meninger og terningkast i flere tiår. I over 20 år har jeg fulgt nøye med og synes det har  virket som om anmeldere har "bestemt" seg for hvem artister de vil hjelpe og heie fram og ikke. De dem ikke synes noe om er de freidige nok til å hakke løs på, både musikalsk og karismatisk.  Jeg kjente en artist som alene  aldri ble tatt inn i varmen og akseptert og respektert 100% verken hos anmeldere eller pressen. Musikken ble for pompøs for mange enn om mange måtte innrømme at stemmen til Jan Werner var vakker, sjelden og stor var han i store deler av sin karriere sett på som en sær. Myteomspunnet og mystisk artist det var lettere å slenge dritt om enn å rose. Dette provoserte meg voldsomt i alle år. Han fikk gjerne opptre på Spellemannsprisen men noen pris vant han der aldri enn om han solgte hundretusener av platene sine for det gjorde han!

  Dorte Skappel er i disse dager aktuell med en egen avskjed serie etter 25 år som Dronningen av "God Kveld Norge."  Der hun blant annet legger kortene på bordet og ærlig innrømmer at hun angrer på hvordan hun klippet, laget og fremstilte et intervju hun hadde med Werner i 2006. 

Han hadde ikke sagt offentlig at han var homofil. Det er noe med å jakte en nyhet at vi skulle være det første media der han forteller at han er homofil. Jeg husker han sa, i det intervjuet: Når skal folk slutte å bry seg om hvilket høl jeg putter tingene mine i? Dette laget jeg som overskrift og puttet attpåtil en Georg Michael låt og videoklipp inn i saken hvor to menn kliner. Egentlig for mer eller mindre si at "Han er homofil, da"   Jeg er ikke stolt av den saken og jeg er veldig lei meg for at jeg aldri fikk sagt unnskyld! Det gjør vondt den dag i dag. 

Dorte Skappel 

Tårene rant da jeg så dette klippet. Dessverre kom unnskyldningen hennes 15 år for seint men for mange av oss som kjente Werner personlig var det realt og ærlig av henne og ville si dette høyt og tydelig. Det finnes flere som burde ha ønsket. For anmeldere og pressen drev i flere år en ufortjent jakt på Werner. En jakt som til tider overgikk både sangkunsten og ønsket om å formidle vakker, oppløftende og lindrende sang og musikk.  

15 år etter føler jeg på mange måter både samfunnet og aksepten for og la folk være som de er, er større enn da Werner levde. Tross en og  annen kjip anmelder, stiller folk opp for hverandre med varme og støtte. Kanskje det også går an å håpe og tro at samfunnet lytter mer nå, både mental helse og folks ulike være og levesett er mer på dagsorden og får sterkere grønt lys enn da Werner levde. Noen er selvsagt uenig om at Tix var det beste bidraget Norge hadde og by på i ESC men at han har skåret mange poeng i befolkningen finnes det ingen tvil om. Først og fremst for sangen, men når det er sagt vel så mye for  at han står opp for andre, fordi han har et brennende ønske om å lede vei ut av mørket.