I September 2016 ble alle arbeidslederne for Brukerstyrt personlig assistanse i Larvik skriftlig informert at utenlandsreiser forbys. Jeg og flere av vennene mine har siden da kjempet for fritt brukervalg og privatisering av våre BPA tjenester det skulle snart vise seg å bli en lenger og mye tøffere kamp enn man kunne forestille seg.
Jeg husker ordlyden i brevet fremdeles : «På bakgrunn av veileder for brukerstyrt personlig assistent utarbeidet av blant annet Fylkesmann i Vestfold, har vi nå foretatt endringer. Vedrørende utenlandsreiser presiseres følgende: Larvik kommune godkjenner ikke reise til utlandet med assistent. Ferietur til utlandet er ingen plikt ytelse etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §3-2 første ledd.6 bokstav b. Det er ingen klagerett på kommunens avgjørelse» Jeg husker fortvilelsen og frustrasjonen som kokte innvendig da man videre kunne lese at hvis ønsket å reise utenlands måtte man dekke lønn til assistenten av egen lomme. Det var nedslående og det å høre flere av kommunes politikere nedlatende holdning til det var utrolig tungt. Det er ikke en rettighet å få dra på ferie husker jeg ble gjentatt flere ganger på de mange politiske møtene jeg var å hørte på. Siden den gang har sitasjonen for hele verden forandret seg. Det siste året har alle i større eller mindre grad fått oppleve hvordan det er å leve begrenset og jeg vet spesielt det å ikke kunne reise er noe som faller mange tungt for brystet.
Kanskje pandemiens strenge tiltak og tydelige begrensinger har gitt flere nye perspektiv og større forståelse? Det er jo lov å håpe. Det var svært gledelig og motta meldingen om at det var flertall for privatisering i Larvik, noe som åpner opp for fritt brukervalg til selv å velge hvem man vil motta tjenestene sine fra. Privat eller kommunalt.
Da dette brevet om at utenlandsreiser ikke ville godkjennes i Larvik kommune i 2016, følte jeg at jeg ble fratatt drømmer. Drømmer om reiser og større livsutfoldelse. I den forbindelse kom kommunen med uttalelser som " I noen tilfeller må vi knuse drømmer. BPA er ikke så rosenrødt som det fremstilles på tv. De har sagt at BPA ikke skal være en luksusordning, men en annen måte å drive hjemmetjeste på Dette strider i mot hva intensjon på hva BPA er.
Nesten 5 år senere denne kampen startet, har også jeg fått nye og større perspektiv på hvorfor det er så viktig med en endring i BPA tjenestene i Larvik. Det er ikke bare viktig å få lov til å jakte etter nye opplevelser, reiser og drømmer men det er vel så viktig og ha den beste hverdagen vi kan få.
BPA gir frihet til å styre dagene mine selv. Jeg kan stå opp når jeg vill, dusje når jeg vil og ikke stå som en skoleunge ovenfor kommunale instanser. Det er slik det ofte føles. Alt går rundt deres tidsramme og oppfattelse av ting. Mye har jeg selvsagt forståelse for, likevel har jeg opplevd å bli møtt med en arroganse og spydighet hos Virksomheten for funksjonshemmede som jeg mottar tjenester fra utenom BPA. Så sent som i Januar måtte jeg kjempe for å få dusje. Det er slike kamper jeg håper å få slippe i fremtiden. Jeg hadde ønsket å se en holdningsendring og denne omsorg og opplærings biten som de praktiserer er umyndiggjørende og krenkende. Dette burde ikke forekomme. Som arbeidsleder for min BPA ordning gis det ansvar, men med dette også en viktig likestilling.
Jeg ønsker også å rette en streng pekefinger mot Arbeiderpartiet som er kjent for gode holdninger. Men i denne saken svikter de på det groveste og opptrer dobbeltmoralske. Arbeiderpartiet har i årevis motarbeidet at vi skal få en bedre BPA ordning i Larvik. Dette vitner om ukultur hos partiet, dårlige holdninger og lite forståelse for hvordan det er å leve med et assistanse behov.
Jeg vil rette en stor takk til Høyre som har stått trofast og kjempet ved våre side de siste årene.
💙
Kommentarer
Legg inn en kommentar