MAN TRENGER MOT TIL Å LENE SEG MOT NOEN.

 

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om vennskap. Jeg har skrevet om hva som for meg betegner et sant vennskap. Dette innlegget snur om på det, for det finnes en sannhet til som bør sies.

Kjære Vennen, Bibbi, og Kristina💓

Marita, Elisabeth og Øystein💓

Dette er et åpent brev først og fremst til dere, men med håp om at kanskje flere kan kjenne seg igjen.

Jeg har alltid som dere vet vært opptatt av å se og være der for andre. Det ligger i min natur å være slik. Både for familie, venner og bekjente. Det har alltid gitt meg mye, det har alltid gitt meg mest å kunne gi. 

De siste ukene har noe annet gått opp for meg. Noe som føles både sterkt og veldig følsomt. Det er ikke like lett å være på motsatt side. Jeg har sagt det før, og sier det med den største tyngde nå, samme hvor åpen jeg virker og hvor lett jeg virker og kunne snakke om ting og med dere kjenner jeg på dårlig samvittighet hvis jeg snakker for mye om meg og mitt. Jeg vet jeg absolutt ikke trenger det, jeg vet det ligger enorm stor gjensidighet i vennskapene, spesielt med dere tre nærmeste men  jeg kjenner alikevel på tyngden av å gå igjennom en veldig tøff tid og måten dere stiller opp for meg på. 

Har noen andre som har gått igjennom ekstra tunge perioder følt det samme tro? Eller kjenner jeg ekstra på dette fordi  barndommen en periode var totalt venneløs?

     Jeg har en åpen tone med dere, vi snakker om livene våre, gleder og sorger slik det er naturlig å gjøre i nære vennskap. Men jeg innser også at jeg ofte selv ovenfor dere av og til er opptatt av å holde maska. Dere ser meg sjeldent gråte. Det gjør jeg best alene, allikevel er det spesielt en av dere som har en egen evne til å treffe spikeren på hue ang hva jeg tenker og føler og det er du Vennen. Du har alltid møtt min sårbarhet med varme og ber meg av og til heller å vise det enn og stramme meg opp og "true" meg til å være sterk for en hver pris. Du og jeg har delt sikkerlig, intens og grusom sorg før. Det er godt å vite at det var nettopp da du fikk en spesiell plass i hjertet til mamma. Hun har alltid sett deg, brydd seg om deg og vært veldig glad i deg. Det er veldig fint å tenke på.  Du er ærlig og uredd for å si ting rett ut akkurat som de er, jeg finner stor trygghet og ro nettopp på grunn av det. Vennen som sa :" Jeg er her" de åra jeg følte jeg ikke hadde noen  og som aldri har sluttet å si det. Ingen har sett meg mer sårbar enn du. Det er nok det som gjør at du den dag i dag er den venninna jeg deler tårene lettest med.  

Kristina, vi deler en felles forståelse som betyr uendelig mye for meg. En forståelse for det nære livet jeg har levd med moren min. Det betyr så mye at du forstår trinn for trinn hva jeg står i og går igjennom og livets brutalitet når sorg treffer inn. Vi bærer begge ting i ryggsekken som er krevende og vanskelig, derfor er vårt tette bånd veldig spesielt og godt å kjenne på. Du og jeg bærer virkelig hverandres smerte sammen. 

Det er absolutt ikke en selvfølge. Det er sant som vennen sa her for en stund siden det kan oppleves veldig røft og vanskelig for mange å være der for noen som har det veldig, veldig vondt. Noen takler det rett og slett ikke. 

Livet som pårørende har lært meg og vist meg at det er greit. Det er greit at kretsen er ulik og at venner tilføyer livet ditt ulike ting. Folk er ulike. Bibbi vi har en lang fartstid som venner, neste år er det 30 år faktisk. Du gir meg en annen ro og glede når jeg trenger det, som et glimt av gode, bekymringsløse tenår. Slike stunder og glimt er vel så viktig å kjenne på  i en vanskelig tid. Du sier jeg er vanskelig å lese, sannheten er nok også den at jeg skjuler smerten og hardere realiteter for deg. Jeg beskytter deg nesten, enda det er mitt liv og min smerte. Du vil alltid være den lystige vennen, livets mørkeste og vondeste sti kan noen andre følge meg på. 

 Det har også blitt mer tydeligere for meg at den vante hverdagen er et veldig viktig holdepunkt. Torsdager og ellers andre dager med deg Marita stikker seg ut som noe veldig positivt og forutsigbarhet. Takk for tillit og et godt vennskap i tillegg til et godt arbeidsforhold. Men jeg har sagt det før og sier det igjen. For meg personlig er du først og fremst en god venn som kjenner meg godt og gjør meg trygg. Det betyr mer nå enn noensinne.

 

Øystein i år er det 10 år siden vi ble kjent, under de mest sørgeligste omstendigheter. Du var i din dypeste sorg etter og ha mistet kona di. Min venninne, Yvonn.  Du skal vite at jeg ikke nølte ikke et sekund, her var det bare å stille opp og være medmenneske og rekke ut en hånd. Det burde flere gjør til mennesker de ikke kjenner, det er både lærerikt og givende. Lite ante vi hvor godt vennskap vi skulle få Øystein. Jeg er glad samtalene vi hadde den sommeren har festet seg hos deg. Det er utrolig fint å vite at vi har fortsatt kan ha dem. Ti år senere er bordet på en måte snudd. Du har hjulpet meg og støttet meg igjennom flere tap og vet at det jeg står i nå er fullstendig knusende for meg. Det fine er at du har faktisk har møtt moren min.  Det betyr veldig mye at du er der, er oppmerksom og støttende. Dype livserfaringer, gir deg et dypere perspektiv på livet, og det er ofte sånn at den som virkelig har erfart smerte og sorg, vi har lettere for å rekke ut hånden når det gjelder andre.

Alle trenger vi av og litt påfyll av vennskap som er litt lenger ute i periferien, Elisabeth du har lenge vært en av dem. Du har din egen evne til å fylle sjelen min og hjertet mitt glede, håp og nytt pågangsmot sannheten er at du har hatt en helt spesiell betydning i livet mitt etter Mamma ble alvorlig syk.  Skjebnen ville det slik at du ble den første vennen jeg traff etter vi hadde fått vite om kreften. Du ble den første vennen jeg krøp inn armene til, at jeg to år senere skulle få se med egne øyne hvordan du taklet sorgen etter din livs store kjærlighet, ble nesten for sterk kost vennen min. Men jeg vil du skal vite at din åpenhet både som personlig venn og artist har betydd veldig mye for meg. Det har hjulpet meg mye og gitt, håp om at jeg en dag skal klare å miste mitt menneske på jorda. Den aller kjæreste jeg har.

Jeg blir rørt når du minner meg på at jeg aldri trenger å være redd for å snakke med deg. " Du vet du kan snakke med meg om alt du vil". Det er rørende og trygt og vite at selv om du ikke er blant mine aller nærmeste så ser du veldig godt hvem jeg er og hvilken styrke jeg er laget av. Det varmer veldig Elisabeth. Jeg er fryktelig glad i deg! 

Men la oss komme til sakens kjerne. Noe jeg tenker veldig mye på for tida. Ikke nok med at livets utfordringer kan være veldig tøffe, det er også krevende, vanskelig og sårt og slippe folk innpå seg når ting er på det tøffeste. Noen snakker om unik støtte når ting er som tøffest, andre har beskrevet og kjenne en tsunami av kjærlighet når sorgen banket på døren deres. Jeg spør meg selv er det slik for de aller fleste? At folk bare strømmer til? Når folk har det som jævligst enten de er i sin dypeste sorg eller står i andre vanskelige ting? Den er sikkert riktig for mange, mens andre vet at de tyngste og tøffeste tingene de opplever må de i mer eller mindre grad bære selv. Jeg er en av dem, jeg vet det aldri vil være i nærheten av en kjærlighets tsunami når jeg står i min livs tyngste sorg. Sannheten er at jeg vet ikke engang om jeg hadde ønsket og orket det? For igjen for meg kreves det tillit og trygghet før jeg slipper deg inn døra når livet virkelig stormer. Når livet virkelig er det på det aller vondeste, blir selv jeg som er kjent for å være åpen taus, for livets tøffeste stunder er for meg noe veldig, veldig privat. Det er en sannhet som snakkes lite om. Mange snakker om mange venner og god støtte, jeg har også fått større bekjentskapskrets siden tenårene, men det føles helt unaturlig for meg å tro at mange av dem vil ringe på døra både nå og senere. Si meg er det noe helt vesentlig jeg har gått glipp av? En ting er å ha mange til å stille opp for seg, men la meg også snu det hvor naturlig er det for deg å ringe venner å gi utrykk for at du trenger deres tilværelse? Det har aldri vært lett for meg, selv mine aller nærmeste venner ringer jeg ikke i det ærend der. Altså de vet ofte når jeg har det tøft, men jeg passer veldig på å ikke kaste min smerte unødig mye over til andre. Fikk du sjokk nå? Trodde du jeg var en åpen bok som var åpen for de aller fleste å lese? To av mine aller nærmeste venninner ber meg helt ærlig å av og til slippe gråten til sammen med dem, det sier jo litt. 

Jeg vet jeg heller aldri kommer til å be noen av dem komme å være hos meg i sorgens stund. Vi mennesker trenger hverandre, men man må samtidig være bevisst på hvor viktig det er å kunne bære livet sitt selv. 

Når man  går igjennom virkelige tunge ting blir man redd for å være en byrde for de man er glad i. Det er noe jeg vil føle på og være redd for lenge tror jeg, samtidig som man har friskt i minne at det finnes nok av dem som stikker i smerten og sorgens tid helt av seg selv.  Det at mange er redde og unngår deg med overlegg når du er i dype vanskeligheter eller sorg er også en sannhet som trenger mer spalteplass. For det er en sannheten og erfaring mange bærer på. En sympati tsunami er langt fra virkeligheten og langt mindre en selvfølge for mange. Jeg spør meg også hvor naturlig er det å slippe folk du i det vanlige ikke har  veldig nært inn i stua fordi de vet du har det jævlig vanskelig eller og er i din dypeste sorg? 

Jeg er dog mer opptatt av å ta vare på og vise kjærlighet til de få menneskene som er der jevnt og stødig. De få som har vært der hele veien.  De som også vil finnes der når smerte og sorg inferno virkelig trer inn, nemlig når alt annet "sympati fuss" stilner og hverdagen går opp for en.  For det skal jeg si deg, en ting er å ha sanne, gode venner, allikevel trenger man mot til å lene seg mot noen. 

Glad i dere!

💓💓💓💓💓💓

   Stor, varm, takknemlig klem fra Silje