LA MEG GI DEG HELE INTERVJUET, OG MINNE DEG PÅ HVORFOR DET ER SÅ VIKTIG!

 

I går fikk jeg hylle bestevenninnen min i lokalavisen ved å nominere henne i avisens julekalender "Min beste venn" Avisen skrev dessverre bare en brøkdel av en times intervju og jeg vil derfor gi deg hele her på bloggen, nettopp fordi jeg mener det er mye viktig som ble sagt :

Journalisten Linnea : La meg starte med å spørre, hvordan ble dere to venner?

Jeg : Vi ble kjent gjennom en felles venn, Jan Werner Danielsen, Febe var manageren hans, jeg fikk kjenne han i 6 år, først igjennom en annen felles venn, men også fordi vi laget en konsert sammen med et kor jeg var med i (St. Sunnivas kammerkor.) Etter at han døde, fikk vi en helt annen kontakt, Vil du si noe mer om det?

Febe : Det er riktig det som Silje sier, vi ble kjent igjennom Werner, først var kontakten sporadisk, nå og da, når vi mistet Werner var jeg i en stor sorg, som hadde vært så tett innpå han. Jeg var mye aleine, Werner hadde jo vært hele min jobb og egentlig fritid og alt  det var litt altoppslukende den jobben, så når han ble borte, hadde jeg mye tid og Silje ble en veldig nær kontakt og hadde mye kontakt med meg i perioden etter Werner ble borte. Det betydde mye for meg. Det betydde veldig mye for meg at Silje kunne på en måte forstå og var et veldig lutter øre, og et menneske som ikke hadde så mye meninger og trengte å hevde så veldig mye for det var jo veldig mye etter at Werner gikk bort, men hun var der  for meg og lyttet, noe jeg hadde veldig behov for i den sorgperioden jeg var i.

  Journalisten Linnea : Hvor lenge har dere vært venner?

Jeg : I 17 år!

Journalisten Linnea : Vil dere si at vennskapet har endret seg med tiden?

Febe og jeg : Ja så absolutt.

Journalisten Linnea : Hvordan da?

Jeg : Jeg også var et helt annet sted i livet da vi ble kjent. Jeg var på vei ut i voksenlivet skulle flytte for meg sjøl og trengte litt mer selvtillit. Vi hadde hvert vårt mørke, og jeg hadde vært veldig ensom, Werner hadde hjulpet meg med det, som jeg sier til Febe så dro hun meg ut av et ensomt mørke, så vi fant hverandre og har aldri sluppet hverandre etter det. Jeg ble som en lillesøster da, men vennskapet er veldig gjensidig på hver sin måte.

 Journalisten Linnea : Dere bor jo ikke i samme by, hvordan holder dere kontakten?

Jeg: Det er det vi vil fremme da, at i ekte vennskap har det ingenting å si, vi har alltid brukt nettet, i starten brukte vi MSN. 

Febe : Teknologien går videre, men det har også med at vi har vært flinke med å holde kontakten på messenger, tekstmeldinger og telefonsamtaler. Etter det aller siste som har skjedd, at Silje mistet moren sin, ser vi mer til hverandre, vi møtes oftere. 

Jeg : Vi har begynt en ny reise vi nå, vi har hjulpet hverandre igjennom sorg før, men dette blir jo på en helt annen måte for meg. Jeg hadde ikke vært der jeg er idag generelt sett uten vennskapet vårt, men spesielt dette året her har vennskapet vårt betydd alt for meg. Jeg mistet Mamma som var den nærmeste jeg hadde i fjor men også en veldig god venninne på begynnelsen av dette året, så det har vært tøft!

Journalisten Linnea : Da er det så viktig og ha et så godt og fint vennskap som dere har.

Febe : Sikkert som Silje følte da jeg mistet Werner, så var det viktig å være der, det samme føler jeg etter Silje mistet Mammaen sin, de har begge vært personer vi begge har kjent, da kjenner man lett på det at man tar et ekstra ansvar ovenfor den som har mista noen, og faktisk være der og se betydningen av å være der for den andre.

Jeg : Vi vet vi er der for hverandre, men som jeg ønsket å formidle i avisen lever vi svært ulike liv. Febe jobber, jeg er uføretrygdet, hun har lederstilling på Ikea og eget firma, hun er godt gift og har barn. Det hadde vært så lett og føle seg mindreverdig, men det har jeg aldri gjort ovenfor henne eller kona. Jeg kaller de for dronninger, for sannheten er at det finnes ikke så mange som har den innstillingen Febe alltid har hatt. Det er det vi, eller jeg ønsker å formidle her, at hvis vi kan få noen flere til å se litt mer menneske bak rullestolen eller hva det måtte være, så har vi gjort noe viktig med dette her.

 Det blir jeg sjokket over. Silje hevder stadig at jeg er så fantastisk men jeg ser jo ikke det selv. Det har med mitt syn på andre, altså på medmennesker å gjøre, uavhengig om det er Silje eller om det er folk som jeg har ansatt på jobb som både sitter i rullestol eller som ikke kan norsk eller hva det er så er det et menneske bak, vi er alle mennesker og det har vært så viktig for meg i vennskapet mitt med Silje, at jo hun sitter i rullestol og hun har noen andre utfordringer, og hun trenger kanskje litt mer hjelp enn andre som går på beina sine. Men det er jo ikke det vennskapet vårt går i, vennskapet vårt ligger ikke i rullestolen eller i beina til Silje, eller i mine. Det ligger jo i hva vi kan gi hverandre som medmennesker. Det har vært og er veldig viktig for meg, for det er sånn som Silje og jeg snakker mye om, det er en plass for oss alle i et samfunn, vi er avhengig  av hverandre, det er plass for alle. Det er muligheter for alle til å kunne bidra. 

                      Febe 

 

 Febe : Silje og jeg snakker mye om det oss i mellom også.

Meg : Jeg får ikke lov til å være uenig der, vi står på likefot, hvis jeg mener noe annet blir hun irritert på meg. Men det er veldig viktig å få fram, Det er veldig lite av det, flere folk sier til meg hvis jeg eller venninnene mine går ut, eller det kan være Febe og meg også, går ut sammen så tenker folk lett at hun må jo nødt å være støttekontakt eller hun må nødt til å være assistent, det er fakta. Det er ikke det som er greia, det ønsker jeg og Febe og bruke en felles stemme til å snu de fordommene, for det er rett og slett er det det er.

     

Febe : Jeg pusher Silje til å gjøre ting hun kanskje ikke er vant til å gjøre, og det er nettopp fordi jeg ser ikke utfordringene jeg ser bare at det finnes en løsning på alt. Det tar kanskje litt mer tid og sånn, men det er alltid en løsning. Det har gjort at vi nå kan finne på mer ting sammen, og det er lettere å møtes, på den måten har vennskapet utviklet seg. 

Journalisten Linnea :Vil dere si at dere er ganske ulike eller er dere ganske like?

Meg : I verdiene er vi like, jeg synes ikke vi er så veldig ulike heller. Jeg høster av ulikhetene. Jeg bruker jo egentlig Febe både som storesøster, men også et forbilde for hun pusher meg litt og får meg til å tenke annerledes og å se lettere på ting jeg i utgangspunktet synes er utfordrende.  Jeg på min side stiller opp på min måte, for eksempel hvis Febe har vært eller er på sykehuset, så vet hun at hun alltid kan ringe til meg. Det er veldig, veldig nært.

Når Febe og Irene gifta seg, omtalte flere av gjestene meg som lillesøster, det sier jo litt. Det var veldig hyggelig og bryllupet var en stor opplevelse.

  Journalisten Linnea : Utenom bryllupet, har dere noen andre minner dere ser tilbake på? 

Meg : I kjølevannet av sorgen etter Werner ble det viktig de aller første gangene vi traff hverandre å bare være sammen. Spise middager sammen og skravle, le og gråte. Vi gjorde begge deler, og vi ble også kjent med mødrene til hverandre. Febe fikk et spesielt forhold til moren min, da hun døde i fjor var Febe mye syk en periode, likevel dukket hun opp og sang i begravelsen, og for å sitte sammen med meg på første rad. Det rørte meg og familien min helt inn til hjerterota. Hun sang så nydelig.

Ellers har vi vært på masse konserter sammen, og hotell turer til bursdagen min i år så vi Chess og sov over på hotell etterpå, det var veldig fint. Det at Febe har hatt små barn og mye jobb har gjort at tiden for å tilbringe mer tid sammen, har kommet først nå.

Det er noe annet jeg ønsker å si : Kona til Febe, Irene har akkurat samme innstilling til meg, det gjør at jeg føler meg trygg og fri når jeg er sammen med dem, det må sies for det føles viktig. 

 Journalisten Linnea : Hvis dere skal beskrive hverandre med noen ord hva vil dere si da?

Febe : Jeg vil si at Silje er veldig lojal, hun er veldig tilstedeværende, husker den minste detalj og er veldig tilstede både når vi er sammen og ikke er sammen så stiller hun opp hvis det er noe. Jeg føler veldig at jeg kan stole på Silje. 

Meg: Det samme kan jeg si om Febe, det ligger en enorm tillit og for meg en veldig trygghet i vennskapet, hun har latt meg få utvikle meg og bli den jeg er idag. Hun får meg til å le.

Febe: Så får jeg deg sinna (begge bryter ut i latter)

Meg : Ja, vi tåler at det går en kule varmt og vi, vi gjør det!

Vi lærte tidlig i vennskapet og stå i stormen sammen, som Febe sa det var mange som hadde masse meninger om ting rundt Werner og jeg har alltid synes at Febe har blitt veldig urettferdig behandlet rundt om og flere har kommet direkte til meg og nesten ønsket  å ødelegge vennskapet vårt.   

Journalisten Linnea : Men dere står i tykt og tynt? Meg: Ja, det gjør vi. Men det sier litt om at det er krefter og mennesker som ikke kan forstå,  for eksempel ikke ser hva jeg gir Febe.  

Journalisten Linnea :

Man merker at det er et sterkt bånd mellom dere, det er ikke alle som er så heldige. Det er så koselig at du kaller henne, vennen. Det har vi alltid gjort, uttatt når vi er litt sinna, da blir det fort navn. (Begge skrattler)  Men vi har et utrykk som ofte har brukt når ting er sikkerlig tøft. Jeg slipper deg aldri. (Journalisten begynner å snufse. )

Febe : Jeg tror både Silje og jeg trenger hverandre på godt og vondt jeg, både alt det positive vi gir hverandre men vi trenger også hverandre til å bli pusha og satt litt på plass, og det sier også noe om tilliten fordi er man trygge på hverandre så skal man både tåle en krangel, og tåle en tilbakemelding uten at det skader vennskapet på noen som helst måte. Så er vi ikke redde for og ta opp ting og snakke om ting etterpå heller, derfor ordner det seg alltid. 

Jeg : Jeg føler og jeg tror det er gjensidig at tross at vi har vært venner i 17 år, er vi på et sted nå hvor vennskapet er sterkere og flottere nå enn vi noen gang kunne tenke oss. Jeg har brukt tid på å tenke at dette var gjensidig og at jeg var bra nok i forhold til mange andre som er funksjonsfriske som aldri åpnet sjansen for et vennskap. Det har jeg ikke tenkt på mange år nå men det tok litt tid i starten.

  Journalisten Linnea : Er det noe jeg ikke har stilt spørsmål om som dere vil ha med i saken?

Febe: Jeg tror hovedbudskapet til Silje og meg er og ta litt brodden av disse fordommene som kanskje folk sitter med noen ganger, det er viktige for oss å fram, at det handler ikke om det, det handler om at vi er to likeverdige mennesker, som er gode venner og at man uansett har noe å gi.

Meg: Vi betyr mye for hverandre, men for meg som sitter i min situasjon så er ikke det noe selvfølge at jeg skulle møte og få en bestevenninne som også er veldig nær, du kan treffe gode mennesker ute i der men å få lov til å ha noen så nær som vi har hverandre, det er ingenting som er noe selvfølge. Vi har slåss for vennskapet at folk skal forstå.

Febe : Det gjør meg nesten trist å høre at det er sånn, fordi det for meg er en selvfølge. 

Meg: Det er det vi ønsker å formidle at det burde være en selvfølge, for alle.

Febe : Ja, nettopp! Det ligger så mye fordommer i og se Silje og meg sammen, da tenker nok kanskje folk sitt, men bak den rullestolen, er det et utrolig flott menneske som er høyst oppgående, flink med ord  og flink til å utrykke seg, altså vi er alle mennesker som har noe å bidra med, det er og blir hovedbudskapet vårt.

  Dette intervjuet var viktig fordi vi sammen satte ord på noe viktig, jeg og flere med meg har kjent på kroppen hvordan folk henvender seg til den vi er sammen med framfor oss direkte, Febe er heller ikke min eneste funksjonsfriske venn. Dette må snakkes om. Det er ikke så enkelt som kommentar feltet i Østlands-Posten der en mann hevdet at det var snakk om antagelser? For meg går det ut på det samme. Jeg vil gjerne kunne rulle på gaten med bestevenninnen min uten at noen skal anta noe som helst.