JENTA I TRAPPEN.

 

Gjeste innlegg av min nære venninne Kristina J. Lysebo.

 “Trappene er som taggete haitenner jeg henger fast i gelender åra, bittene føles gjennom marg og bein, helt helt inn i sjelen”

 Hvorfor tror mange, at de med en funksjonshemming vil alle ha den samme meningen i livet; som å være en ressurs for andre på en verna bedrift, eller gå arbeidsledig? Det jeg tenker på,det er hvor lite tro de har på oss, vi blir alle satt i samme bås, bare fordi de ikke kan tilrettelegge samfunnet bedre. Larvik by er kjempe dårlig tilrettelagt for rullestolbrukere .Tilpass samfunnet slik at det passer til oss og da skal de få se, at det på mange måter er samfunnet, som er funksjonshemma, ikke menneskene. Noe som virkelig irriterer meg, er nye butikker og sjapper av alle slag, som blir smellt opp, uten noe som helst form for universell utforming. Det er lov å bruke hodet når man startersalg og tjenester, som generelt skal bistå flest mulig? Jeg sitter endel å søker på google street view og ser på inngangspartier, til steder jeg tenker ådra til, og blir frustrert. Nei takk liksom! Det er ikke vanlige folks jobb å melde fra at de eksisterer og trenger rampe etc. til å komme inn. Det er de som åpner disse stedene, sin jobb å skjønne det. -Da jeg merker meg at de antagelig er for dumme, til å gidde å forstå det,får jeg med en gang en avsmak for stedet og dette før jeg ikke engang har vært med nesa i nærheten av døra, eller folka som driver der. Jeg har litt fordommer nemlig. Og det aller verste med rullestolen er at mange snakker og ser på den gående, fremfor å henvende seg tilden som sitter, det er et merkelig fenomen.-Hvorfor så forbanna på dette Kristina? sa noen til meg en gang. Og jeg tenkte da; De vet jo ikke. Jeg liker ikke dele alt slags mulig private greier. Jeg liker heller ikke at ting handler om meg, liker ikke oppmerksomheten, vil helst legge fokuset på andre. Snakke om andre.

-Grunnen er jo fordi jeg en gang gikk på en ungdomsskole, uten noe form for universellutforming. Hele bygget var full av trapper, i en tid hvor jeg strengt tatt nesten ikke kunne ta et trappesteg engang. 3 år på den skolen, med slit og smerter, følelsen av å aldri bli hørt eller tatt hensyn til, har vært der bestandig. Jeg starta skolen med å møte opp før vaktmesteren låste opp, satt utafor å venta. Deretter kunne jeg bruke god tid på trappene, hvile meg ved hver ny trapp. Man vil være mest mulig lik de andre i den alderen. Men trappene for meg varet mareritt. De åra var et mareritt. Alle skolene, med unntak av folkehøyskolen, var kjempe vanskelig for en med vonde bein. Og jeg endte opp i rullestol etter ungdomsskolen, med spørsmål fra leger, om hvorfor jeg hadde gått i trapper og ødelagt beina såpass mye, Satt i cirka to år, før jeg klarte å komme meg litt opp på beina igjen, etter noen store operasjoner. Tilslutt gir man opp, orker ikke mer, det føles friere og bedre å være hjemme hos foreldrene, på barndoms rommet og la livet suse forbi. Både jeg og mine foreldre var slitne da, etter videregående, slitne av å kjempe med meg utenfor hjemmet. De som alltid sto på for meg, i alle år, kan ikke være supermennesker hele livet. 

I voksen alder, kom det en dag, da jeg måtte stille opp for dem. Når jeg sa at dette var viktig for meg, fikk jeg spørsmål av noen, om hvorfor jeg ikke kunne få andre til å stille opp for mine foreldre, for min mamma, som levde da. Men det som gav meg en mening i livet, var jo å kunne gjøre ting for mamma. Jeg har lært meg selv bedre å kjenne, de siste åra i leiligheten min; og det er viktig for meg som person, å bety noe for et annet menneske, for noen jeg bryr meg om, noen som bryr seg om meg. Jeg har lært masse av mine hindringer ,jeg har lært å bli tålmodig, jeg ser detaljene i et menneskes behov lett og det er en  fordel tror jeg, med det å aldri ha hatt noen fornuftig jobb å gå til; man blir var og mer bevisst på hva som skjer rundt folk, som man har i nærheten av seg. Livet for meg har aldri inneholdt stress, det har derimot hatt en rød tråd med passivitet og konstant venting, på de gode menneskene og de gode mulighetene. Dengangen følte jeg at var det min feil, at jeg ikke fungerte på skolen. Jeg kjente på at jeg sikkert var den vanskeligste eleven de hadde hatt. Jeg hadde en lærer som sa; -“Det må være noe bra med deg også, siden du har en så fantastisk bror”. Dette sitter i meg og jeg drømmer ennå om haier som jager meg, i uendelige basseng lignende trappeoppganger i skolebygget. Jeg svømmer og klatrer. Og de klapper med finnene når jeg er flink med trinna og klarer å holde meg over vannoverflata. For dette skjedde også i virkeligheten, hele klassen med lærer klappet for meg, når jeg ankom tredje etasje.

 Det var ikke deres feil, men jeg fikk en slags rar angst av dette, slik jeg føler jeg ble litt rar av mye sykehusinnleggelser som barn. Jeg er rar rett og slett. Ordentlig rar. Rarere enn andre i min situasjon føler jeg. Og jeg vil anklage noen for dette. For masse… Men jeg kan jo ikke det, jeg tenker at dette også er livet, vi har alle våre terskler. Og jeg må heve meg over ting. Mer enn jeg tror mange tenker over. Og jeg har jobba og jobber ennå hardt, med å holde meg på beina, da det er en stolthet for meg. Men så er det også dette, at jeg har blitt kjent med endel, som er avhengig av universell utforming, folk jeg har likt og hvorfor skal jeg da henge rundt i lokaler, de ikke kommer inn i. Det er tross alt personlig for meg. Og jeg har lært at tida på ungdomsskolen ikke var min feil. Men det var meg og foreldrene mine det gikk utover den gangen, slik det er med de som går gjennom det samme idag.

 Alle har sine egne personlige utfordringer i livet, som vi må møte. Noen ting får vi til,  andre ting ikke, man lærer seg å akseptere det med åra og ta seg selv mindre høytidelig. Alt i livet handler ikke om å få til alt det som folk flest greier, for mange handler livet om å få til det som gir ens eget liv mening, der og da. Man må ha sine egne mål og ikke sammenligne seg selv for mye med andre. Så burde man også se på hvor mye en person, faktisk har påvirket folks liv også, i det små og i det store. Hva den har gitt av seg selv, til andre.

  Ikke gjem folk bort, det er mye man kan lære av funksjonshemmede og syke mennesker.

 Jeg tenker mye på min beste venninne, som hadde CP og som døde av naturlige årsaker, for noen år siden. Alt det som har vært tungt for oss, kom frem for meg, mye tydeligere, etter at hun brått ble borte. Alt dette. I hennes minne, vil jeg å prøve å få til, ting hun og jeg ønsket å få til. Ting hun aldri rakk. Planen var at vi skulle skåle med champagne, den dagen livet ble litt enklere for oss. Den siste helga hun levde, satt vi oppe hele natta og lo og prata om ting vi ønsket å få ut av livet, noen timer senere, var hun borte. Det var tida og mulighetene som mangla, ikke vilja hennes. En ting som er veldig viktig, når man jobber med mennesker. Spesielt med mennesker som har store utfordringer i livet, det er at man aldri burde vise dem, at man har sluttet å tro på dem.