KJÆRE CHRISTINE. (ET ÅPENT BREV TIL CHRISTINE KOHT)

 

Kjære Christine. 💖

Da du hadde Podkasten "Koht vil leve" gråt jeg så jeg hulket, nå har jeg lyttet på lydboken til den nyeste boken din "Dødsfrisk" og ledd meg igjennom flere kapitler.  Denne boken er en av de beste og mest lærerike bøkene jeg har hørt.  Den er viktig. Du er viktig.

Jeg har alltid  hatt sansen for deg, dessverre har jeg ennå ikke fått oppleve deg på scenen . Planen var å endelig gripe sjansen og oppleve ditt nye store show. Det du måtte avlyse. Jeg venter ennå på muligheten Christine. Jeg er jevnlig på Tønsberg sykehus for å få medisinsk Botox for spasmene mine. Jeg har tenkt mer enn en gang, tenk om jeg kunne være så heldig å møte på Christine og Pernille i kiosken her. Når det er sagt er jeg sjeleglad for at du er dødsfrisk. 

Christine, tusen takk for at du er så raus, så åpen og brutalt ærlig. Takk for at du gir oss et innblikk både i livet som pasient på sykehus og hvordan det er å være et menneske generelt. Takk for de tusen ting du velger og sette ord på for deg selv men også tusener av andre. Tusen takk for at du satt ord på det mange føler skam for. Jeg har aldri hatt kreft, men sitter i rullestol og lever et liv hvor jeg er avhengig av assistanse for få hjulene til å gå rundt. 

Helt uten filter beskriver du ting som kunne vært hentet fra mitt og andres liv. Det betyr så mye, jeg blir så rørt fordi jeg har følt så mye sårhet rundt det og være så avhengig av andre for å kunne blant annet dusje og andre selvfølgeligheter jeg så inderlig gjerne skulle klart selv. Christine, jeg har også på grunn av senskader av min  cerebral parese, opplevd både en og to do kriser.  Jeg som deg vet hvordan det er å gå med bleie og få assistanse og føle på det. Jeg ler hjertelig av at du forteller om hvordan det føltes å få hjelp av sykehusets "Brad Pitt". En dritkjekk sykepleier som skulle hjelpe deg med å sette inn kateter. Jeg blir varm om hjertet av måten du distraherer både han og deg selv med varm humor og gode samtaler.  Jeg kjenner meg så godt igjen i og ville lytte til andres historier og liv. Være der. Være til nytte for noen enn å drukne i sin egen mølje av utfordringer.  Vi virker like der, glad i menneske møter og det å gi andre noe positivt. Du og jeg vil nok alltid samle på livets gleder.  

Jeg stopper opp og nesten lytter etter din og Rikke, sykepleier sin latterkule der dere knekker sammen av latter i dusjen der hun sjamponerer deg inn og lager ulike sveiser på deg. Du imponerer stort kjære Christine ditt pågangsmot og din varme humor inspirer. En annen dag, faller du på gulvet, og mens personalet lurer på hvordan de best mulig får deg opp fra gulvet, lirer du av deg den ene kjappe replikken etter den andre. Det går bra til slutt, de får deg opp og i sengen og du får det som du vil du også, du får et alvors preget helsepersonell til å le.

Du er ærlig. Du legger ikke skjul på at ting er beintøft. Du beskriver ulv hungeren enorme mengder kortison ga deg. Toast. Grøt. Toast. Var det 13 om dagen eller husker jeg  feil?

Muskelbetennelser har gitt meg en liten smak av kortisonet sine bivirkninger, ikke i nærheten av det du har vært igjennom men månefjes, opphopning av vann i kroppen, større sult og uforklarlig uro det har også jeg fått kjenne til en viss grad.    

 Du unngikk speil lenge, da du først så deg i speilet sa du tørt at du ligner på Nord Koreas president  Kim Jong un. Når jeg ser bildene fra Aftenposten fra den tiden får jeg bare lyst til å gjøre en ting. Klemme deg. Lenge.

Litt senere i boken, knekker jeg sammen av latter og dine beskrivelser og følelser rundt Tønsberg sykehus avdeling sykelig overvekt. Jeg ler kun fordi dine beskrivelser er nøyaktig noe jeg selv har kjent på kroppen. Jeg gikk eller rettere sagt rullet ut derfra for fire år siden, like lei både knekkebrød og den berømte "knekkebrød mannen" som du så fint kaller ham. Jeg gjorde som deg, jeg brukte det sinnet mot visse "knekkebrød menn" i mitt eget liv og fant min egen metode og gikk ned helt på egenhånd.    

          

Noe man forstår fort når man leser eller hører om deg er at du har et veldig nært og varmt forhold til Mammaen din Christine.  Jeg ble hjerteskjærende berørt av din mors frykt og redsel for å miste deg. Jeg gråt sammen med henne da jeg hørte hun gråtkvalt skalv av frykt i podkast serien din.  Jeg var da selv i en omvendt situasjon. Jeg var da en datter som pustet frykt over å miste min kreftsyke Mamma på inn og ut pust, i 7 år helt til hun reiste en oktoberdag i 2021. Jeg er glad dere har hverandre. Nyt hver gyllen stund. Hver latter og minne dere får dele. Hver gode klem. Ikke alle er heldig å ha et godt forhold til Mammaen sin men det er vi, Christine. Vær nære så lenge dere kan, jeg savner moren min hver eneste dag.  

Jeg har lest (lyttet på) begge bøkene dine og jeg vil gjerne takke deg for det du har lært meg igjennom bøkene om Bipolar Lidelse.  Jeg vet at ingen er diagnosen sin og at alt kan oppleves ulikt, men likevel din åpenhet hjelper både med å skape mer åpenhet og forståelse. Jeg er selv nær pårørende til noen som er Bipolar og vil gjerne takke deg for at du bidrar til å bryte ned stigma og fordommer det finnes i samfunnet i forhold til psykisk sykdom.  

Noe av det som har rørt meg aller mest i bøkene er den rørende vakre kjærligheten mellom deg og din elskede Pernille. Det slo meg ekstra hardt i den siste boken, herregud jeg gidder ikke juge, fornekte og skjule sannheten for meg sjøl lenger.  Jeg ønsker meg en "egen" Pernille, det har jeg gjort fryktelig lenge men strittet i mot altfor lenge. Kjærligheten du/ dere beskriver i bøker og intervjuer virker så urokkelig, trygg og solid. Jeg blir så grepet av den. Jeg glemmer aldri intervjuet dere hadde sammen på Lindmo hvor Pernille gjenforteller med ømhet hvordan hun hadde skreket til deg i en terapi time : Du har tatt hjertet mitt og tørket deg i ræva med det." Tross dype daler står dere sammen den dag i dag stødig som et fjell. Jeg synes det er så vakkert og sterkt.  I den siste boken forteller du hjerteskjærende ærlig om hvilken støkk det setter i deg når kona di, blir alvorlig syk og rollene som pårørende blir byttet om. Jeg har ingen kjæreste men frykt for å miste det har jeg virkelig kjent på, ikke bare Mamma, men aller nærmeste venner.   I kjølevannet av tapet av Mamma, har jeg blitt om mulig enda reddere for å miste. Min  aller nærmeste venninne har overlevd kreft som deg, andre av mine nærmeste har andre ting som gjør at de strever med helsa.   Jeg gråter av og til etter og ha vært sammen med dem  fordi kloen av frykten for å miste noen av dem føles sår og overveldene. 

Kjære Christine. Boken din åpner et viktig vindu ut til samfunnet. Tusen takk for at du setter ord på at vi alle bare er mennesker. Alle har sitt, stort eller litt. 

Lev vel, godt og lenge. 

Alt godt ønskes deg og dine.